68th Hunger Games

21

Da solen titter opp bak fjellene er vi allerede klar for å jakte ned tributter. "Vent, kanskje vi skal utforske hulen?I tilfelle det er noen tributter som gjemmer seg der," sier jeg. "La oss finkjemme arenaen," sier Aaron og går inn mot hulen. Vi følger etter. Vi campet i munnen på hulen, men nå er vi på vei inn i hulen. Jeg og Aaron går først - de andre danner baktroppen. "Er dette så lurt? Vi kan ikke se lys eller sumpen lenger," sier Safir. Vi ignorer henne og går videre. Vi går er par hundre meter til - så ser vi lys. Lyset fra et bål. "Det er noen her!" roper jeg og sprinter mot lyset. De andre følger etter. Lyser blir bare sterkere og sterkere, og til slutt så ser vi en jente. "Jenta fra 10!" sier jeg. Vi omringer henne og presser henne mot huleveggen. "Vet du ikke at det er farlig og være her for små jenter?" sier Aaron. "Ja," klynker hun. "Ingen allierte?" spør Nadine. Hun rister på hodet. "Vær så snill og ikke drep meg," sier hun og graver hodet i fanget sitt. "Kom igjen, vi kaster bort tiden!" snerrer Safir. "Kom igjen - drep henne eller så gjør jeg det selv " sier Ruby og vifter med sverdet sitt. "Jeg lover - dette kommer til å bli smertefritt," sier jeg og tar frem en kniv. Jeg skal til og bore kniven i hodet hennes før en kniv treffer henne i halsen. Jenta sukker og et par sekunder senere hører vi kanonskuddet hennes. "Hei - hun var min!" snerrer jeg til de andre. "Beklager, men vi kaster ikke bort tiden," sier Aaron. "Var det du som drepte henne?" spør jeg. Han ignorerer meg. "Kom igjen - vi stikker," sier Nadine. Jeg sparker til alle steiner jeg ser på vei ut - rasendes over at jeg ikke fikk en tributt til på draplisten min. Da står jeg vel fortsatt med fire da. Da vi kommer ut av hulen igjen - svir det i øynene når øynene våres får kontakt med de skarpe solstrålene igjen. "Kom igjen, la oss bevege oss nord," sier Aaron. "Hei - hvorfor fortsetter vi ikke bare øst?" klager jeg. "Fordi jeg vedder på at mange tributter har tatt turen nordover med håp om at det skal være kjøligere der," svarer Aaron meg rolig. Jeg skal til og konfrontere ham før Safir avbryter meg. "Kom igjen - la oss ikke kaste bort tiden på å krangle," sier hun. De andre begynner og gå, så jeg har vel ikke annet valg enn og følge de. Resten av dagen går vi mot nord på jakt etter andre tributter, men det er ikke tegn til liv. Det er midt på dagen da vi endelig bestemmer oss for og ta oss en hvil. "Kanskje vi skal gå til Overflødighetsshornet, fylle på flaskene igjen, slå leir der og så gå mot nord i morgen?" foreslår Ruby. Personlig er jeg ivrig på og gå og jakte ned tributter i dag, men planen til Ruby høres fornuftig ut. "God ide," sier jeg. "Vannflaskene mine er tomme," sier Nadine. "Mine også," sier Safir. Solen steker på en skyfri himmelen. Savannen er knusktørr og det er ikke tegn til liv. Når vi nærmer oss Hornet igjen er det sent på dagen, og vi kjenner at varmen stiger på grunn av lavaen. "Merkelig at de har lagt til lava på en savanne," sier jeg. De andre mumler seg enig mens de babler et eller annet om farlige mutanter og utfordringer som kan møte oss på arenaen. "En ting er sikkert. Blir der ikke mer action så kommer spillmakerne til og gjøre noe med det," sier jeg. Jeg vedder på at spillmakerne gir oss en fredelig natt, men at de kommer til å føre oss sammen til og slåss i morgen. Noen av oss ihverfall. Vi går over en av broene mot Hornet mens solen er på vei ned bak fjellene. Mens vi er halvveis over den ene broen mot Overflødighetshornet kjenner vi at broen blir slakkere. Vi snur oss og ser gutten fra 7 hugge ned broen vår. "Løp!" skriker jeg. Jeg løper alt jeg kan mot Hornet, for og ikke bli svidd levendes nede i lavaen. De andre følger etter, og tenker vel det samme. Uten at jeg trenger og se det - hører jeg at bakre delen av broen er på vei til og kollapse. Heldigvis er jeg bare to meter fra Hornet. Jeg stuper kråke og ruller meg selv elegant i sikkerhet. Så kommer de andre: Safir, Aaron, Nadine, Ruby. To sekunder senere kollapser broen.