68th Hunger Games

39

Jeg hopper på henne og slår Nadine hardt i magen. Hun svinger sverdet sitt i en bue mot hodet mitt - noe som gjør at jeg ruller ned på bakken for å dukke unna angrepet. "Ikke dårlig," snerrer hun og går til angrep på meg igjen. Jeg dukker unna, hun angriper meg, jeg dukker unna, hun angriper meg. Slik går det helt til jeg river henne ned i bakken, men hun er forbausende sterk så hun klarer og rulle seg over kroppen min. Jeg prøver og få henne bort, men hun har et jerngrep og hun er tung og sterk. Hun kakler. "Du trodde virkelig at jeg bare var en tosk," sier hun og slår meg hardt på kinnet. Jeg skriker av smerte og spytter Nadine i trynet. Nadine ler og tørker bort spyttet. "Du klarer ikke å gjøre meg sint," sier hun. "Tørk av deg det ansiktuttrykket," snerrer jeg til henne. "Det er ansiktet mitt," svarer Nadine meg med et snev av sinne i stemmen. "Da burde du få pengene tilbake!" snerrer jeg og spytter en gang til på henne. "Okei, la oss gjøre det her," sier hun rasende og tar opp en kniv fra beltet sitt. "Jeg tror at jeg begynner å skjære over litt av hovedpulsåren din," sier hun og maler som en katt. Jeg forbereder meg på det værste - så kommer jeg på knivene i skoene mine. Jeg kan så vidt skimte den høyre skoen min og en knivtupp som så vidt stikker opp. "Hva er det du ser på?" sier Nadine og snur seg for å se om det er noen. Hun snur seg mot meg igjen og gliser. "Din lille tulling." Hun skal akkurat til å skjære over pulsåren min, men jeg tar høyre foten min og sparker Nadine rett i halsen med knivtuppen først. Hun gisper og spytter blod på meg. Jeg river henne av meg, tørker av blodet og ser på en døende Nadine som gisper etter pusten. Hun prøver å kravle i fra meg, men det er nytteløst. Hun har maks fem minutter igjen å leve, for kniven stakk henne tvers igjennom halsen. To minutter senere drønner kanonskuddet hennes. Jeg går bort fra liket hennes og ser at Luftputefartøyet er på vei. Jeg går bort til der jeg så Nadine kaste våpnene mine. Jeg finner de fleste av knivene og sverdet mitt, men spydet mitt er borte vekk. Jeg leter desperat etter det, for jeg kommer til å trenge et langdistanse våpen som jeg er god på mot Oliver, for jeg vet at han kommer til å prøve å drepe meg fra langt hold, men spydet er sporløst forsvunnet. Jeg snur meg og ser Luftputefartøyet heise opp Nadine. En igjen. Bare en igjen. Meg mot Oliver, fyren fra 7. Jeg vet at finalekampene ofte foregår ved Hornet, så jeg setter meg bare ned og venter på at han skal komme, men det gryr mot dag og jeg har ikke sett snurten av ham. Det kommer helt sikkert til og skje i kveld. Jeg hører en pipelyd og en fallskjerm komme mot meg. Jeg åpner den og finner vann og rundstykker. Jeg slurker i meg vannet og spiser rundstykkene. Nå er jeg klar for alvor. Dagen blir til kveld vanvittig fort. For siste gang ser jeg solen gå ned bak fjellet. Det er helt sinnsykt - jeg må jo ha vært på denne arenaen i 2 uker. Jeg bestemmer meg for å telle alle ofrene mine. Jeg teller på fingertuppene. Fire i blodbadet, så drepte jeg tributtene fra 5, gutten fra 11, begge fra 8, Safir fra 1, gutten fra 9, Ruby og Nadine. Jeg blir sjokkert over hvor mange fingrer som er oppe: 12 + en til. Jeg har drept totalt tretten tributter! Det er mer enn jeg kunne ha drømt om. Månen står opp på den klare, mørke nattehimmelen. Jeg reiser meg og gjør noen øvelser for å holde varmen. Så ser jeg en skikkelse komme mot meg bak en av de gigantiske steinene. Oliver. Han er blodig og er utstyrt med en øks. Ingenting annet. "Er du her for å drepe meg," spør jeg ham. Han nikker og holder opp øksen sin i angrepsposisjon. Jeg vifter med sverdet mitt og sier: "Når du er klar."
Oliver blunker med øynene og ser ondt på meg. En stund stirrer vi bare på hverandre - så stormer Oliver mot meg.