68th Hunger Games

40

Oliver jamrer løs på meg som et dyr med rabies. Han svinger øksa i en bue mot hodet - jeg dukker og ruller ned på bakken bak motstanderen min som jeg alltid gjør. Jeg slår sverdet i en 90 graders vinkel mot ryggen hans, men han er rask, snur seg og hogger øksen sin rett mot hodet mitt. Jeg parerer meg sverdet og sparker til ham hardt i foten. Han hyler, og svinger øksa si mot meg igjen. Jeg ruller - halvt sekund senere borer øksen hans ned i bakken hvor jeg lå. "Bare gi opp!" sier jeg og reiser meg. "Jeg må vinne, for meg selv og familien min!" svarer han meg med glimt i øyet. "Så synd, de får møte deg i helvete en dag!" snerrer jeg til ham og svinger sverdet mot ham. "Når jeg er ferdig med deg - blir du den fjortende jeg dreper på denne arenaen," sier jeg. "Vel, det kommer ikke til å skje!" svarer Oliver meg og parerer mot angrepene mine. "Vel, tretten er mitt ulykketall," svarer jeg. De neste minuttene angriper jeg, og han parerer, men til slutt klarer jeg å bore sverdet mitt i armen hans. Han brøler og går bærserk. Jeg slår til ham i ansiktet, men på et eller annet vis klarer han og samle seg. Han tar tak i armen min og river meg ned i den knusktørre bakken. "Ikke dårlig," sier jeg og skal til å reise meg før Oliver tar meg i et jerngrep. Jeg ser øksen hans nærme seg meg. Jeg borer albuen min hardt i magen hans. Jeg kommer meg fri og sparker øksen ut av hånden hans. "Sjakk matt," sier jeg og gliser. Jeg slår sverdet sitt mot Oliver - et trekk jeg tror vil drepe ham, men han dukker og sparker meg hardt i magen. Han hopper på meg og river meg ned i bakken. Han slår meg med knyttneven rett i ansiktet mitt, og jeg kjenner blodet strømme fra nesen min. Jeg prøver og svinge sverdet mitt, men han har armen min i et jerngrep. Han tar sverdet fra hånden min og og heiser den opp over halsen min. Han gir meg eg triumferende blikk, men jeg husker de små knivene i skoene mine. Jeg sparker til Olivers hals med knivtuppen først - uheldigvis får jeg ikke et like bra treff som mot Nadine, men det er nok til at jeg klarer og komme meg løs. Jeg reiser meg igjen og sparker sverdet ut av Olivers hånd. Jeg prøver og ta sverdet igjen, men Oliver hopper på meg og river meg ned i bakken igjen. Jeg snerrer mot ham mens jeg kjemper meg løs fra grepet hans. "På tide og dø," sier han og tar hendene sine i et stramt grep rundt halsen min. Jeg spreller med armer og ben, og prøver å slå Oliver i hodet, mens pusten sakte, men sikkert forsvinner. Så ser jeg en stein. En stein like stor som håndflaten min. Jeg tar den og slår Oliver så hardt i hodet som jeg bare kan. Jeg dytter ham av meg og ser Oliver ligge og vri seg på bakken i smerter. Han prøver og reise seg, men det er tydelig at han er svimmel. Jeg gliser og sparker ham i hodet en gang. Han stønner. Så ser jeg et tau i munningen av Hornet som jeg tok bare for gøy. Jeg får en ide, en så god en at jeg er overrasket over at jeg kom på den så fort - jeg sprinter opp og henter tauet. Oliver har klart og stable seg på beina igjen. "Å nei du," sier jeg, plukker opp en stein og smeller den i hodet hans. Oliver faller i bakken med et brak og stønner. "Jeg skal hjelpe deg jeg," sier jeg til Oliver og fester tauet rundt magen hans. Jeg drar ham med meg og fester han fast i Overflødighetshornet. "Hva skal du med meg?" spør Oliver meg i halvt svime. "Bare sitt stille du," sier jeg og sparker til ham i hodet igjen. Han stønner. Publikum i Capitol og over hele Panem må lure på hva jeg driver med nå. Jeg finner et langt tau og går ut igjen av munningen. Jeg ser Oliver fortsatt halvt i svime mens han ikke helt i sine fulle fem prøver å løsne tauet. Overflødighetshornet er et stort horn med mange metallbjelker som stikker ut. Jeg lager en løkke på enden av tauet som er stort nok til at et menneskehode får plass i det. Jeg titter opp og ser to metallbjelker som er akkurat like lange med en halv meter avstand rett over hverandre. Metallbjelkene er også så breie at jeg kan gå på de uten problem. Perfekt. Jeg løsner tauet rundt Oliver, forsikrer meg at han fortsatt er i svime og drar han med meg opp på taket av Hornet. "Hva skal du?" spør Oliver meg. "Vent og se," snerrer jeg og borer albuen min i tinningen hans så han besvimer. Det er et triks som jeg lærte hjemme i akademiet. Jeg drar Oliver med meg bort til den nederste av de to like lange metallbjelkene. Jeg tar tauet med løkken og fester den på den øverste metallbjelken helt i enden med løkken nedover. Jeg går tilbake til Oliver som prøver og kjempe seg tilbake. Jeg binder hendene og føttene hans fast med to tau som jeg strammer så hardt jeg bare kan, så nå kan han ikke bevege verken armer eller ben. Jeg drar ham med meg ut på bjelken og bort mot tauet med løkken. Jeg fester løkken rundt hodet hans. Par minutter senere våkner Oliver. Siden jeg har bundet føttene hans - hjelper jeg ham opp med hard hånd. Oliver titter rundt seg forvirret og ser hvor han er og alt jeg har gjort. Han står på enden av metallbjelken ti meter over bakken. Han prøver og løpe tilbake igjen på taket av Hornet, men jeg hindrer ham i det og truer ham med en kniv så han er nødt til og stå på enden av Hornet med hendene og føttene bundet fast. "Hva er det du driver med?" spør han meg med redsel i stemmen. Han titter opp og ser at løkken halsen hans er bundet fast i henger fra en annen metallbjelke. Jeg leser på ansiktuttrykket hans at han har forstått hva som skal skje. "Vær så snill," sier Oliver tryglendes. Jeg stirrer på ham følelsesløst. "Eventyret ditt slutter her og nå," sier jeg og dytter ham av metallbjelken. Oliver utslipper et lite skrik før jeg hører et knekk. Jeg blir stående og stirre på en hengt Oliver med et smil om leppene. Kanonskuddet drønner. To sekunder senere hører jeg fanfarer og seierstrompeter og et massivt jubelbrøl direkte fra Capitol. Jeg hører Claudius Templesmith sin stemme tordne: "Mine damer og herrer, la meg presentere dere for vinneren av de 68. Dødslekene - Abigail Jackson!"