68th Hunger Games

20

Det blir fort avklart at vi ikke kan løpe mens vi jakter. Etter ti minutter tar vi pause bak en stor stein som dekker oss for solen. "Hvor mange grader tror dere det er?" spør Ruby mens han tar en slurk fra flasken sin. "Minst tretti!" sier Nadine og heller litt vann over hodet. "Hysj," sier Aaron. "Jeg hører noe fra luften." Vi tier alle, bevæpner oss og ser rundt oss etter tegn til liv. "Det er bare Luftputefartøyet som henter likene," sier jeg og peker med øksa mi mot Hornet. De andre sukker og setter seg ned igjen. "Kom igjen, skal vi ikke jakte?" spør jeg ivrig. "Ro deg ned - om ikke publikum i Capitol får seg noe underholdning snart så kommer de til og gjøre noe for å få det," sier Ruby og lener seg til steinen. "Jeg foreslår at vi jakter når det mørkner. Solen er på vei ned nå," sier Aaron. Vi nikker og setter oss ned. Etter noen timer med småprat begynner det endelig temperaturen og gå ned. "Kom igjen, la oss gå," bjeffer jeg til de andre. De andre reiser seg og vi begynner og jogge lengre inn i savannen. Mens vi gjør det analyserer jeg savannen. Hele arenaen er en savanne med sand og tørr, hard bakke. I tillegg er det massevis av kaktuser som stikker opp av bakken, men også dyr som slanger og store insekt. Når vi ser en slange - unngår vi den. Men deg som er interessant med arenaen er at det er massevis av huler. Lange, store hyler hvor tributter kan gjemme seg og skjerme for solen, men også hvor farlige dyr kan befinne seg. Vi har løpt i to timer før vi tar oss en hvil. "Det er ikke et lite tegn til noen andre tributter her," sier Safir. "Jeg vedder på at mange gjemmer seg i hulene," sier jeg og slår øksa ned i bakken. "Folkens - se her!" sier Nadine og vinker oss bort til henne. Vi løper ivrig bort til henne. Det første jeg noterer meg er vann. En vannkilde, men vannet er skittent. "En sump," sier Nadine. "Skal vedde på at vannet er giftig." "Hvor er vi nå?" spør jeg. "På nordsør siden av arenaen," sier Aaron uten og tenke. "Vi er på enden av arenaen," sier Ruby og peker rett foran oss. Jeg ser nøye foran meg og ser et kraftfelt skimte. "Ser dere hulen der nede?" sier Safir. "Skal vedde på at noen gjemmer seg der." Vi begynner så smått og gå ned til sumpen og bort til hulen. "La oss slå leir her for i natt. Det begynner uansett og bli mørkt," sier jeg. De andre sier seg enige så vi slår leir ved huleinngangen og gulper i oss vann. "Noen som tørr å drikke vannet fra sumpen?" fleiper Ruby. Ingen av oss svarer. Jeg titter opp på himmelen som nå begynner og bli svart. Solen er på vei ned, så de siste solstrålene skyter opp i himmelen. Vakkert. Plutselig begynner jeg og tenke på far og Paige. Hva tenker de nå? Ønsker de at jeg dør her, eller ønsker de meg hjem igjen? Jeg er tross alt familie. Uansett - om jeg kommer hjem igjen så flytter de inn sammen med meg i et av vinnerhusene. Jeg hører på de andre fleipe. "Du skulle ha sett trynet hans!" sier Ruby arrogant. Jeg kjenner et stikk når jeg ser på Ruby. Han minner meg så mye om Cato. Høy og muskuløs. Blondt hår og de blå øynene. Jeg begynner og tenke på Cato. Er han fortsatt i Capitol? Jeg håper for all del at han har dratt hjem igjen til Distrikt 2, for jeg er livredd for at noen av myndighetene får snusen på at han er i Capitol ulovlig, og hva vil skje med han da? Når ser på Ruby minner jeg meg selv på at jeg må komme meg ut i livet herifra. For Cato sin skyld. Temperaturen synker raskt - heldigvis har vi tatt med oss jakker fra Hornet. I tillegg har vi tent bål - så dette er faktisk ganske koselig. Jeg skal til og reise meg for å hente mer ved til bålet - men plutselig ser jeg lys på himmelen. Nå får vi vite hvem de døde er. Nasjonalsangen spilles opp, og så kommer portrettene og distriktnummeret til de døde tributtene. Den første som dukker opp er Tiberius - kanskje den største favoritten til å vinne Lekene. Jeg har en følelse på at jeg er riktig upopulær hjemme i 2 nå. Det har skjedd en gang før at gutten fra 2 drepte jenta allerede i blodbadet. Gutten het Anton, og drepte jenta ved og kjøre ett spyd i ryggen hennes. Det var for et par år siden da jeg var fjorten. Alle sukket og bannet. Heldigvis kom ikke Anton hjem igjen - og det tror jeg bare var bra. Så kommer jenta fra 3. Hun som flyktet fra Hornet, men som jeg tok livet av ved og kutte broen hennes så hun smeltet ihjel i lavaen. Den neste som dukker opp er gutten fra 3. "Distrikt 3 er ute av Lekene!" sier Aaron. Begge fra 6. Så da er Distrikt 6 også ute. Jeg håper og se gutten fra 7 sitt tryne i himmelen, men den neste som dukker opp er gutten fra 10. Han som jeg tok livet av. Deretter dukker jenta fra 12 og distriktpartneren hennes opp. Tiberius, jenta fra 3 og 12 og gutten fra 10. Alle er døde på grunn av meg. Jeg vet at det var kynisk og drepe Tiberius, men instinktet mitt sa at jeg måtte. "Å, jeg trodde jeg drepte gutten fra 8. Da drepte jeg bare 3 da," lyver jeg. "Da går mattestykket opp," sier Safir. "Her - ta deg litt brød," sier Ruby og kaster en brødbit til meg. "Takk," sier jeg og begynner å gnage på det. De andre forbereder seg for natten. "Hvem skal holde vakt?" spør jeg. "Jeg kan," sier Aaron. "Du kan ikke være våken hele natten. Jeg bytter med deg," sier Nadine. Aaron nikker kort til Nadine. Vi legger oss til å sove. Jeg tar av meg spydet som jeg har bært på ryggen i hele dag og legger den attmed meg. Jeg lener meg inntil veggen i hulen som vi campen i. Jeg legger fra meg øksa, men beholder sverdet og knivene i beltet. Jeg lukker øynene og sovner på et blunk.