68th Hunger Games

29

Kanonskuddet til gutten fra 8 drønner. Jeg trekker meg ut av Hornet for at arrangørene kan ta ut likene. Jeg setter meg utenfor Hornet - solen er på vei opp, men temperaturen er fortsatt lav. Jeg drar av meg skoen forsiktig og drar av meg sokken. Kniven som gutten fra 8 boret inn i helen min gikk heldigvis ikke langt inn, men jeg bør helst unngå infeksjoner og bakterier, men skal jeg bruke de siste flaskene mine på det? Jeg henter sekken min og heller ut de siste tre vannflaskene mine. Jeg bruker en av de til og vaske av blodet på helen min og gulper i meg de to andre. Nå må jeg bare satse på at jeg har sponsorer. Et Luftputefartøy dukker opp og henter likene. Etter at Luftputefartøyet forsvinner - går jeg inn i Hornet for å lete etter bandasjer. Etter noen minutter med leting finner jeg et førstehjelpsskrin med bandasjer i. Jeg surrer den rundt helen min, tar på meg skoen og hopper opp og ned lett for å se om helen min er fin igjen. Det gjør litt vondt, men jeg kan løpe. Så hører jeg brak uttenfor. Jeg løper ut av Hornet og ser hele bakken bevege seg. Jeg er paralysert, det er som et slags jordskjelv. Broene begynner og rakne og falle ned i lavaen - kommer jeg meg ikke bort herifra kommer jeg til å bli fanget ved Hornet for alltid med lava rundt meg på alle kanter. Jeg sprinter alt jeg kan mot broen nærmest meg, men tauene løsner og broen faller ned i lavaen. Jeg sprinter bak munningen til Hornet og ser mange broer som enda ikke er blitt et offer for jordskjelvet. Jeg løper alt jeg kan over broene så fort som jeg bare kan for å ikke bli svidd levendes. Heldigvis kollapser broen mange sekunder etter at jeg har kommet meg i sikkerhet. Overflødighetshornet på øya foran meg er omringet av lava - ingen kan komme seg dit. Jeg banner for meg selv, for nå har jeg ikke mat. Jeg har bare våpnene mine. Spydet på rygget, sverdet i beltet og knivene. Jeg glemte øksa mi inni Hornet en plass. Så skjer det en merkelig til - lavaen som ligger femti meter lavere og rundt Hornet størkner. Så begynner den størkende lavaen og heve seg som deig. Den hever seg helt opp på høyde med Hornet - så stopper den størkende lavaen og heve seg. Hornet er nå femti meter foran meg, og jeg kan gå dit fritt. Broene er borte, lavaen er borte. Alt er bart, så jeg kan traske rett bort til Hornet. Den størkende lavaen har en litt annerledes farge enn den knusktørre bakken som var her for før av, så jeg tramper litt på bakken for å sjekke om det er trygt. Det er det, så jeg henter øksa mi i Hornet og går ut på savannen for å jakte. Jeg vet helt ærlig ikke hvor jeg skal - jeg bare løper og speider etter tributter, men dagen går, solen steker og jeg er tørst og dehydrert. Jeg bestemmer meg for å campe i en hule som jeg finner. Hulen dekker meg for solen, men halsen roper etter vann, men akkurat nå har jeg ikke en dråpe vann. Det er tomt for vann i Hornet, og jeg har ikke en anelse hvor det kan være vann her på arenaen. Solen går ned bak fjellet, og det mørkner fort. Denne arenaen er som en boble. Solen står opp, jeg jakter, solen går ned og jeg sover - og sånn fortsetter det, og jeg skal være så ærlig og si at jeg elsker det. Jeg elsker og være her, jeg elsker og drepe. Utover kvelden mørkner det, og temperaturen synker, og det hjelper litt for tørsten, men jeg lengter fortsatt etter vann. "Hei, halsen skriker etter vann!" roper jeg mot et kamera som jeg ser i hulen. Jeg venter, men ingenting skjer. Har jeg ingen sponsorer? Har sponsorene mine trukket seg etter at jeg drepte Tiberius i blodbadet, og hva med mitt eget distrikt? Jeg vet at hvert år må alle i distriktet bidra med en pengesum om det er gjenværende tributter fra Distrikt 2 på arenaen, noe det alltid er, men hvil distriktet støtte meg etter at jeg drepte Tiberius i blodbadet. Ja, det var kynisk, men jeg måtte. Jeg hater og innrømme det, men han var sterkere enn meg. Mens jeg grubler over det hører jeg nasjonalsangen. Jeg ser opp på himmelen og ser tributtene fra 8 forsvinne bort fra denne verdenen for godt. De døde på grunn av meg. På grunn av mine handlinger. Jeg bryr meg egentlig ikke mye om de, men jeg lurer på hvordan familiene deres har det nå. Hvor mange tributter er det igjen på arenaen. Jeg teller på fingrene mine: Meg, de tre andre proffene, tributtene fra 7 og 9. Det er bare vi som er igjen. Topp 8. Jeg er trøtt, men jeg nekter og la øyelokkene mine gli igjen, for jeg tar ikke sjansen på og sovne på dette tidspunktet av Lekene, men jeg må sove en eller annen gang, og jeg tror ikke at Lekene er ferdig i morgen akkurat. Arenaen er stor, det er bare åtte av oss igjen - sjansen for at noen finner meg er liten. Jeg vedder på at spillmakerne vil gjøre noe for å øke spenningen etter hvert, men jeg tror at de vil gi oss en rolig natt. Publikum i Capitol har fått nok av blod og spenning de siste dagene, og tro meg - de vil ha mer.