68th Hunger Games

44

Jeg husker den dagen da jeg var gammel nok til å forstå at mor var død på grunn av meg. Hele livet mitt har jeg akseptert tanken at mor er død. Men hun lever. Hun er et eller annet sted i Panem, men hvor? Plutselig blir jeg sint. Om hun lever - hvorfor har hun ikke besøkt meg, og far, og Paige. Ikke at jeg unner de noe. Bestevennen min Cato har blitt en Avox, og nå finner jeg ut at moren min er der ute i verden et eller annet sted? Jeg fortsetter og lese. Det står at moren min jobber i banken i distriktet. Det kan godt hende at hun gjør, for jeg vet at før hun "døde" så jobbet hun i banken. Jeg leser videre. To barn - Paige Jackson og Abigail Jackson. Gift. Hvem er det hun er gift med? Så vidt jeg husker så har jeg ikke sett far med noen giftering. Jeg klikker og finner ut at fyren som mor er gift med heter Remus Mayu. Jeg har ikke en bange aning om hvem det kan være. Jeg scroller ned til Mayu, Remus. Jeg trykker på navnet og opp kommer informasjonen. Status: Død. Så typen mor er gift med er død. Øynene mine klistrer seg på hvor det står: 2 barn - Paige Jackson og Abigail Jackson. Jeg blir svimmel. Remus er faren min. Det betyr at alt blir snudd på hodet. I alle disse årene har jeg trodd at mor er død, men nå viser det seg at den egentlige faren min er død. Men hvorfor heter jeg Jackson til etternavn da? Er det ikke vanlig at man får etternavnet etter faren sin?  Tankene og ideene krasjer i hverandre. Jeg er så forvirret. Kurt som er fyren jeg alltid har trodd er faren min er ikke faren min. Men hvorfor bor vi hos ham da? Hva med moren min, Narissa? Hvorfor har mor overlatt meg og Paige til Kurt? Kanskje de har vert venner i fortiden eller noe sånt? Men den døde faren min heter Mayu til etternavn, så hvorfor heter mor Jackson til etternavn? Og hvorfor heter jeg Jackson til etternavn? Jeg scroller til jeg finner Jackson, Kurt. Han lever, jobber som fredsvokter, adressen, singel. Familie: Narissa Mayu/Jackson - moren min. Det betyr at Kurt og moren min er søsken. Så Kurt er onkelen min. Jeg går tilbake igjen til Mayu, Remus og leser dødsårsaken hans. Henrettet. Hvorfor er faren min henrettet? Jeg liker ikke å kalle ham faren min, for jeg har jo aldri møtt ham. Heller ikke moren min. Jeg har aldri møtt mine egne foreldrer. Om faren min, Remus er henrettet, hva har skjedd med moren min? Var hun innblandet i henrettelsen og måtte flykte? Hva er det som har skjedd med henne egentlig? Bestevennen min Cato har blitt en Avox, moren min lever, den egentlige faren min er død og fyren jeg har trodd har vert faren min hele livet er onkelen min. Hva er det som skjer? Jeg skvetter til når jeg kjenner noen prikke meg på ryggen. Jeg snur meg og ser to fredsvoktere. "Jackson, du har ikke lov til å være her," sier den ene av de. "Jeg rotet meg bare litt bort," lyver jeg og skrur av datamaskinen med en touch plate som jeg holder i hånden. "Uansett miss Jackson, du skal tilbake til leiligheten din i Treningssenteret," sier den andre fredsvokteren. Jeg følger etter den ene fredsvokteren mens den andre går bak meg. Hele veien tilbake til leiligheten - tenker jeg bare på en ting. Moren min. Når vi kommer til Treningssenteret - tar vi heisen ned til nummer 2. Når heisen stopper - dytter fredsvokterne meg og sier: "Ikke noe mer tull nå miss Jackson. Vi holder øye med deg." Heisdøren lukker seg og fredsvokterne er ute av syne. Det er ingen her. Eller jo, en Avox fyr som står med ryggen til meg. "Hei, Avox, lag litt mat til meg er du snill," sier jeg og går mot ham. Avoxen snur seg - det er Cato. "Jeg beklager, jeg visste ikke at det var deg," sier jeg og gir ham en klem mens tårene truer med å piple ut. "Jeg har noen syke ting og fortelle deg," hvisker jeg i øret hans. Jeg drar ham med inn på rommet og forteller alt. Samtalen med President Snow. Om familien min. Om at moren min lever. Når jeg er ferdig å fortelle: stirrer bare Cato på meg før han lener seg forover og gir meg et kyss. Jeg omfavner kysset uten å nøle. Jeg prøver og bruke litt tunge, helt til jeg kommer på at Cato ikke lenger har noen tunge. Etter tjue sekunder river Cato leppene sine bort fra mine og gjør signal om at han må gå. "Cato, kan ikke du bli hos meg til jeg sovner," hulker jeg. Han ser usikkert på meg. "Du er min tjener, og jeg befaler deg til å være hos meg til jeg sovner," sier jeg for å muntre ham opp litt og dra opp stemningen. Jeg stirrer inn i de safir blåe øynene hans som for meg har begynt å bli sørpegråe. Cato gir meg et lite smil. Han hjelper meg og kle av meg, og henter nattklærne mine. Cato brer over meg og begynner å stryke hodet mitt med lette strøk. Jeg vil bare at alt skal være som før. Jeg skulle aldri ha reist til Capitol. Jeg skulle ha hørt på Cato og blitt hjemme, så hadde alt vert som før. Hjernen min er utmattet etter denne dagen - så jeg sovner så fort at jeg ikke rekker å registrere det selv engang.