68th Hunger Games

17

Neste morgen vekker Scylla meg tidlig for at jeg skal rekke og spise frokost før Lekene begynner. Under frokosten propper jeg i meg alt jeg kan, for jeg kommer til å trenge all den energien og overskuddet jeg kan få før Lekene begynner. "Hør, dere skal møte stylistene deres om et par minutter. De skal følge dere til Lekene," sier Brutus. "Og det vil si at vi må ta farvel her," sier Enobaria. Plutselig begynner Scylla og snufse. "Hva er det?" bjeffer jeg til henne. "Jeg orker bare ikke tanken på og kanskje miste dere begge," sier hun og klemmer meg. "Så så, ikke vær redd for det. Meg kommer du til og se igjen," sier jeg til henne mens jeg trøster henne. Når vi er ferdige og klemme gir jeg en rask klem til Brutus og Enobaria, og takker de - særlig Enobaria for hjelpen. Stylisten min, Luca møter meg i heisen og sier at vi må dra nå. Vi tar heisen ned og en bil venter på oss. Bilen kjører oss et par kilometer før den stopper opp og vi ser et stort fly som skal kjøre oss til Lekene. En stige fra flyet blir heist ned til oss. "Skal vi klatre opp dit?" spør jeg Luca. "Å nei du - du skjønner at når vi tar på stigen så er det en slags magnetisme som låser oss fast," sier Luca. Jeg tar hendene mine på stigen og jeg og Luca blir løftet opp i flyet. En Avox viser oss veien til sitteplassene på flyet. "Så hvor lenge tar turen?" spør jeg Luca. "Det varierer fra hvert år. Kanskje to timer. Kanskje ti minutter." En dame i hvit frakk kommer bort til oss og ber meg gi henne armen min. Jeg gjør som hun sier, og hun tar armen min, holder den hardt og stikker et eller annet ned i armen. "Hva er dette for noe?" spør jeg henne. "Sporingsenheten din," sier hun og går sin vei. De neste minuttene fikler jeg med hendene mine mens jeg slapper av og ser for meg hva som venter meg den neste timen. Plutselig blir det svart, og jeg skjønner at vi er fremme. Flyet landet og kjører sin vei igjen. "Hvor er vi nå?" spør jeg Luca. "I katakombene under arenaen," sier han. Vi følger en rød linje et lite stykke før vi kommer inn til et rom hvor metallplaten som skal løfte meg opp til arenaen. "Se her ja - her er antrekket du skal bruke på arenaen," sier Luca og tar ut noen klær fra jakken. "Hvilket klima tror du det er?" spør jeg. "Jeg vet ikke helt, men jeg tror du kan vente deg varme og tørre dager," svarer Luca meg og rekker fram klærne. Det er bare et par bukser, et par sko og en t-skjorte. Ørken er det første ordet som treffer hjernen min. Plutselig hører vi en stemme. "Du må gjøre deg klar," sier Luca. Jeg kler på meg klærne i full fart og drikker så mye vann som jeg bare orker. "1 minutt," hører jeg. Jeg takker Luca for alt, og går inn i metallsylinderen som skal heise meg opp. Den lukker seg igjen med et smekk, men den heiser seg ikke opp. Jeg gir et litt nikk til Luca og han nikker tilbake til meg alvorlig. Plutselig løfter metallplaten seg. I tjue sekunder ser jeg bare svart - så ser jeg lys. Jeg lukker øynene mine og forbereder meg på det jeg har trent for i hele mitt liv. Det er nå eller aldri.