68th Hunger Games

23

Jeg våkner av de skarpe solstrålene som treffer øynene mine. "Hei, våkn opp!" sier jeg til de andre. Jeg hører stønn og grynt. "Kom igjen - la oss gå nord," sier jeg hissig. "Jada," svarer Safir grettent. Jeg sorterer våpnene mine og slurker i meg noen liter vann. De andre gjør det samme, og i løpet av ti minutter er vi klare for å jakte ned tributter. Vi sprinter over en av broene og ut mot savannen, men den intense varmen tvinger oss til å gå. Vi går halve dagen uten og se snurten av liv, og det er et helvete og gå i den intense varmen. "Dumme varme," mumler jeg grettent og tar en slurk av vannflasken min. Mens vi går nordover får vi plutselig øye på en tributt, men hun eller han er på andre enden av savannen. "Kom igjen!" sier Aaron og setter fart. Tributten har fått øye på oss og løper selv. "Vi har ikke en sjanse til og ta tributten igjen," sier Nadine, men vi stopper ikke av den grunn. Når vi kommer bort til stedet hvor tributten var for et par minutter siden - speider vi desperat. "Hei, er vi ikke på kanten av arenaen snart?" spør jeg. "Kan godt hende, vi har jo gått i halve dag," sier Ruby. "Kom igjen, la oss sjekke det ut," sier Aaron. Nadine foreslår at vi plukker opp noen steiner hver og kaster de foran oss mens vi løper. Vi gjør som hun sier. Etter at vi har løpt noen hundre meter til - kaster jeg en stein og den spretter tilbake. "Nå er vi på enden av arenaen," sier jeg mens vi stopper ved en stor stein. "Kom igjen - la oss spre oss og se om vi finner den tributten," foreslår Aaron. "Vi møtes her om to timer?" spør Safir. Vi nikker. Safir og Ruby går sammen og Aaron og Nadine går samen. Da blir jeg vel alene da siden min avskyelige distriktpartner - Tiberius er død. Jeg bestemmer meg for å lete i det sentrale området hvor leiren vår er mens de andre går mot vest og øst. Jeg leter rundt etter tegn til liv, men det er ingen her. Solen steker på himmelen, og savannen er knusktørr og bakken er steinhard, men en ting har jeg lagt merke til, og det er at det dukker opp stadig flere nye planter. Så ser jeg en skygge, men ikke av en tributt, men av en liten øgle. For og veldikeholde mine skills i å kaste kniver - plukker jeg opp en kniv og kaster den i hodet på øglen. Jeg vet at de to timene nesten har gått, så jeg går tilbake til leiren hvor de andre venter på meg. "Ikke noe hell hos dere heller?" spør jeg. De rister på hodet. Jeg slår meg ned hos de andre proffene som klør etter og bruke våpnene. "Okei -  dette er fjerde dagen på arenaen. Bare ni er døde, og bare en har blitt drept i løpet av de tre siste dagene. I morgen kommer det til og skje noe," sier Ruby. "Vedder på at de sender noen mutanter etter oss," sier jeg. Det mørkner fort og temperaturen synker fort - heldigvis får vi en sponsorgave som er en pakke med vedkubber, fyrstikker og brød. Vi tenner bål og varmer oss, mens vi spiser maten som vi fikk av sponsorene våre. Brødet er ikke topp kvalitet, men jeg kan ikke være kresen nå. Mens vi spiser spilles nasjonalsangen opp. Ingen døde i dag. "Kom igjen, la oss legge oss til å sove," sier Aaron. De andre legger seg til å sove, men jeg er ikke trøtt så jeg lener meg til steinen og ser på nattehimmelen. Vakkert. "Får du ikke sove du heller?" spør Nadine meg og setter seg ved siden av meg. "Nei," sier jeg. "Vakkert ikke sant?" sier Nadine og ser opp mot himmelen. Jeg svarer henne ikke. "Du vet den historien du fortalte oss i går?" spør hun meg. "Ja?" svarer jeg og hever et øyenbryn. "Kjedelig og høre at du har det sånn. Du skjønner - jeg hadde det på samme måte som deg," sier Nadine. "Du hadde?" svarer jeg og ser på henne. "Du skjønner - av og til er ikke løsningen og prøve å drepe og hate de, men og faktisk løse problemet vennlig," sier Nadine. Jeg ler og lener hodet mitt bakover. "Du skjønner ikke - det er langt mer komplisert enn det," sier jeg. "Du sa noe om at moren din var død?" sier hun skarpt. Ordene hennes svir. "Kom igjen - jeg mener, tror du virkelig at hun hadde ønsket at hele familien hennes kranglet hele tiden?" sier Nadine. "Nei, men hun er død, så hva er problemet?" svarer jeg henne. "Jeg mener at du ikke hele livet ditt kan ha et turbulent forhold til din egen familie. Innerst inne tror jeg de elsker deg," sier hun. "Ja innerste inne ja. Vet du hva? Far og Paige kom ikke engang for å si farvel til meg etter uttaket," sier jeg sint og hamrer øksen ned i bakken. "Jeg er sikkert på at det var en grunn til det.." begynner Nadine. "Okei, bare stopp. Du aner ikke hvordan de er," snerrer jeg til Nadine. "Så ikke kom til meg og tro at du er noe," fullfører jeg. Jeg ser at ordene svir, og plutselig kjenner jeg en klump i magen. Nadine ville bare hjelpe meg, men jeg er vant til at alle bare vil meg vondt. "Jeg beklager," sier jeg. "Det går fint, men om du kommer deg ut herifra, så lov meg at du vil prøve og bedre forholdet deres," sier Nadine. "Jeg skal prøve," sier jeg tørt. Hun går og legger seg igjen. Det er litt over midnatt nå gjetter jeg. Jeg blir sittende og tenke på det hun har sagt. Elsker far og Paige meg virkelig? Nei - jeg tror ikke det. Jeg prøver og huske tilbake på gode minner sammen med de, men det eneste jeg kommer på er drapsforsøk og hat. Jeg blir sittende og tenke på far og Paige før jeg ser den enorme sandstormen fra vest som er på vei rett mot oss.