68th Hunger Games

2

De neste timene bruker jeg på spyd avdelingen. Jeg kaster spyd om og om igjen på dukkene til jeg går lei, og til slutt bestemmer jeg meg for å hyre inn en treningspartner for å trene kamp. Jeg speider rundt meg etter en ledig en, men det ser ut som om alle er opptatt. Jeg sukker og bestemer meg for å trene teknikken min med spyd. Jeg plukker opp ett spyd og begynner å svinge det rundt i lufta. Fortere og fortere. Jeg får øye på en ledig dukke, så jeg går bort til den og begynner å late som om det er en ekte person jeg kjemper mot. Forsvarsposisjon, angrip. Forsvarsposisjon, angrip. Forsvarsposisjon, angrip. Så hører jeg noen klappe. Jeg snur meg, og til min store overraskelse så er det Brutus som står der bare noen meter fra meg. Brutus, som i Brutus. Det er mange i 2 som heter Brutus, men en av de har en helt spesiell status. Brutus Gunn, som vant Lekene for sånn 20 år siden. "Og du står her for å?" plumper det ut av meg før jeg i det hele tatt tenker over det. "Unnskyld," sier jeg kjapt. "Det går helt fint," sier han og ler. "Trenger du en partner å øve deg på?" Jeg er sjokkert. Hvorfor er selveste Brutus Gunn her og snakker med meg? "Hvorfor er du her?" spør jeg ham og hever et øyenbryn. "Fordi jeg er mentor i år, så jeg går rundt og ser etter potensielle vinnere," sier han. "Trenger du en øvingspartner eller?" Min første tanke er å stikke bort her i fra, for jeg kan ærlig talt ikke like ham. Jeg vet ikke hvorfor, men det er bare meg, for jeg avskyr jo mennesker. "Det er forbudt å øve seg på noen andre enn assistenter," sier jeg som en unskyldning. "Ikke vær så beskjeden Abigail. Nå, skal vi trene eller ikke?" sier han og plukker opp ett langt spyd. "Hvordan vet du navnet mitt?" spør jeg og hever begge øyenbrynene mine. "Hvilken rolle spiller vel det?" svarer han og ser på meg ondt. Jeg nøler fortsatt litt, men til slutt plukker jeg opp et spyd og sier: "På dine bekostninger." Han slår spydet sitt mot meg, men jeg parerer og begynner å hogge etter ham. Mens jeg er på offensiven står han bare der og forsvarer seg. Det er ikke lett å lese ansiktuttrykket hans, men jeg tror at han sliter. Men jeg tar så feil, for han har bare ventet på det perfekte tidspunkt å støte tilbake på. Han svinger spydet sitt i en enkel bue mot meg og slår ut spydet av hånden min. Han ser på meg med et triumferendes blikk, men jeg nekter å tape for en inntørket sviske av en vinner, så jeg spenner ben på ham. Han faller i ett brak ned på gulvet. "Du har guts jenta mi," sier han og ler. "Jeg er ikke jenta di," snerrer jeg tilbake. Han reiser seg og sier: "Hyggelig å møte deg, men nå må jeg gå. Vi ses forhåpentigvis igjen." Han klapper meg på skuldra og går sin vei. "Forhåpentligvis ikke," mumler jeg til meg selv. Jeg titter opp på klokka og ser at den allerede er halv ett. Jeg får begynne å gå. Jeg rydder opp etter meg, stapper flasken og noen andre små ting ned i sekken min og løper ut av akademiet.