68th Hunger Games

36

Neste morgen er alt som før - solen skinner på en skyfri himmel. Til tross for at jeg drakk rikelig med vann i går så lengter jeg fortsatt etter vann. Jeg finner de fire flaskene og gulper i meg de siste dråpene. Så kommer jeg på en ting - ingen smerter! Jeg vrir på skulderen min og den kjennes normal ut igjen. De andre sårene mine kjenner jeg ikke engang lengre til. Hva det enn var i den medisinen så har den gjort underverker med meg. Jeg går ut av hulen, strekker på meg og gjør et par øvelser. Alt kjennest normalt ut igjen. Så i dag skal jeg jakte, men hvor? Arenaen er stor og det er bare fem av oss igjen, så jeg prøver å tenke ut hvor de andre tributtene kan vere hen? De kan være overalt på savannen - i lange store huler for eksempel. Jeg husker den store hulen ved sumpen - kan det vere noen der? Kanskje. Jeg veier opp fordeler og ulemper for å gå til hulen. Det er langt, og det er mange ulemper med det, men jeg bestemmer meg for å dra og sjekke ut for jeg har så lyst til å få kloa i noen tributter. Jeg bruker halve dagen til å gå til sumpen og den store hulen. Jeg bevæpner meg med sverdet og går inn i hulen for å sjekke den ut. Jeg skanner hulen mens jeg går så stille at jeg nesten ikke kan høre meg selv. Hulen er mørk og fuktig, og når jeg kommer inn til den innerste delen i hulen - ser jeg ingenting. Skuffet over resultatet går jeg ut igjen. På veien ut begynner magen å rumle, og jeg kommer på at jeg ikke har spist på mange dager. Jeg kommer til å trenge energi - ikke bare vann. Når jeg kommer ut igjen av hulen, går jeg bort til sumpen og ser speglbildet av meg selv. Det er lenge siden jeg har sett meg selv, og jeg legger merke til at jeg har blitt sykelig tynn. I tillegg har jeg et arr på kinnet mitt etter skaden som jeg fikk i kamp mot de andre proffene. Jeg setter meg på kne og tar armene ned i sumpen for å kjøle meg ned, for det er sykelig varmt her på savannen. Så ser jeg noen bak meg. Gutten fra 9 dytter meg ut i sumpen. Jeg lander i sumpen med et plask og føler meg litt flau. Uheldigvis la jeg sverdet ved siden av meg når jeg så på meg selv i speilbildet i sumpen, så gutten fra 9 plukker den opp. Rasende over at han har gjort meg våt og skitten - hopper jeg opp på land og river han ned i bakken med et brak. Sverdet faller ut av hånden hans - han prøver og ta sverdet igjen, men jeg tar en kniv fra beltet og borer den ned i håndflaten hans. Han hyler. "Fortsatt med på Leken," sier jeg og gliser. "Vær så snill og ikke drep meg," sier han tryglende. "Og hvorfor skal jeg ikke drepe deg?" svarer jeg ham og ler. "Fordi jeg kan hjelpe deg og drepe de andre. Jeg er jo ingen trussel uansett!" sier han desperat. "Jeg trenger ikke hjelp til å drepe de andre," snerrer jeg og plukker opp en kniv fra beltet og peker knivtuppen på halsen hans. "Vær så snill. Familien min trenger meg!" sier han desperat. "Så vidt jeg husker så sa du jo i sted at du ikke var noen trussel for meg? Ergo så kommer du til og dø uansett," snerrer jeg til ham og river ut kniven fra handflaten hans. "Søsteren min er dødssyk og trenger pengene," sier han. Jeg leser ansiktuttrykket hans og ser at han ikke lyver. "Så synd. Du kommer snart til å være død, og så kommer hun opp til deg i himmelen - er ikke det en god deal?" sier jeg og gir ham et ondt lite glis. "Vær så snill," trygler ham og begynner å gråte. "Å hold kjeft," snerrer jeg til ham og skaller ham. "Hva heter du?" snerrer jeg til ham. "Harry," piper han. "Søtt navn, og hva het distriktpartneren din?" spør jeg ham nysgjerrig. "Hazel," svarer han meg. "Og hun døde i går sant?" spør jeg ham. Han nikker. "Hvem var det som drepte henne?" spør jeg. "Gutten fra 7, Oliver," svarer Harry meg. "Hvordan?" spør jeg. "Han kastet en øks på henne fra tjue meters hold," svarer han meg. "Så han er god?" spør jeg. Han nikker. "Se bak deg," gliser Harry og ser på et eller annet bak meg. Jeg titter bak meg i et halvt sekund og ser ingen. Så kjenner jeg et eller annet hardt slå meg i hodet. En stein. Jeg brøler og prøver å bore kniven i halsen på ham, men han ruller unna og legger på sprang. "Din idiot," skriker jeg og spenner ben på ham. Han faller på bakken og jeg kaster meg over ham. "Jeg begynte faktisk og vurdere å la deg leve," snerrer jeg til ham. Jeg tar meg på hodet hvor han traff meg med steinen og ser blod på fingertuppene mine. "Men på grunn av dette så," sier jeg og borer en kniv ned i pannen hans og inn i hjernen. Han sukker og ser denne verdenen for siste gang. To sekunder senere drønner kanonskuddet.