68th Hunger Games

32

Jeg løper alt jeg kan tilbake til hulen min i tilfelle Ruby og Nadine planlegger og jakte meg ned. Jeg kunne sikkert ha slått de, men ikke i den tilstanden jeg er i nå. Jeg sylblør på høyre kinn rett under øyet, og det svir i armen min hvor Ruby stakk meg med en kniv. Heldigvis for meg er solen på vei ned, så temperaturen synker raskt. Bra for meg, for kroppen min skriker etter vann selvom jeg drakk senest i går. Jeg klarer meg ikke lenge uten vann, og det er kanskje min største svakhet. Jeg vet at jeg kan drepe Ruby og Nadine, men hva med tributtene fra 9? Jeg har bare møtt de en gang, men jeg tror at jeg skal klare og jakte de ned greit. Men så er det gutten fra 7. Jeg har aldri slåst mot ham, men han ser sterk ut, og jeg vet at han kan kaste økser. Nei, jeg bestemmer meg for å overbevise meg selv om at jeg kan drepe dem alle. Det mørkner, temperaturen er på det kaldeste og jeg kommer meg til hulen. Jeg setter meg ned, lener ryggen min mot steinveggen og puster ut. Blodet på kinnet mitt har størknet. Jeg stryker pekefingeren min over det størknede blodet. Det gjør ikke vondt, men det er litt ømt. Jeg trenger vann for å få det bort, men vann er gull verdt for meg akkurat nå. Jeg river av en lang bit av t-skjorten min og knyter den rundt armen min for å stoppe blodet som fortsatt pipler ut. Jeg føler meg svimmel, så jeg har nok mistet litt blod i dag. Jeg håper bare så inderlig at noen sponsorer sender meg vann og litt mat, for jeg er så tørst, men jeg fikk sponsorgave senest i går, og det er lite trolig at jeg får en til i dag. Sponsorgaver blir dyrere jo lenger ut i Lekene man kommer. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mange dager jeg har vert på arenaen, men det er mer enn en uke tror jeg. Jeg venter i hulen min mens jeg venter håpefult på vann, men i steden for hører jeg nasjonalsangen. Jeg titter ut av hulen og ser seglet. Par sekund senere ser jeg bildet av Safir på himmelen. Jenta fra Distrikt 1 som var min tidligere alliert, men som jeg drepte i dag. Nasjonalsangen spilles opp og bildet av Safir forsvinner. Alt blir mørkt igjen, men jeg er lys våken og lengter bare etter og gå ut på jakt, men jeg kommer til å trenge søvnen for jeg har ikke sovet på to dager. Jeg vet at vi er i sluttfasen av Lekene, så arrangørene vil helt sikkert snart arrangere en bankett eller sende mutanter etter oss. Jeg ser fram til det øyeblikket. Plutselig hører jeg en stemme gjalle utover arenaen med stor stemme. Det er den legendariske speakeren Claudius Templesmith. "Kjære gjenværende tributter! Først må jeg bare gratulere dere alle med og ha kommet så langt - det er en prestasjon bare og komme topp 6! For å fyre spenningen litt opp har vi bestemt oss for å slippe løs noen mutanter etter dere, men ikke etter dere alle. Dere skal få bestemme hvem vi skal sende mutanter etter. Ja - dere hørte riktig! Nå kan dere for alvor påvirke Lekene. Det eneste du må gjøre er og si klart og tydelig navnet på tributten du vil at vi skal sende mutanter etter. Husk - en tributt bare! Det må dere gjøre innen ti minutter. Gode Dødsleker, og måtte lykken alltid stå deg bi!" avslutter Claudius Templesmith og jeg hører ekkoet av stemmen hans gjalle rundt om på arenaen. Dette er alvor - nå kan jeg påvirke Lekene. Eller ihverfall kan jeg være med på å gjøre det. Claudius sa at jeg bare kan velge en tributt, men jeg tror at Nadine og Ruby fortsatt har en allianse på gang, så om vi velger en av de så vil de begge bli angrepet av mutanter. Claudius sa også at jeg måtte si navnet på tributten jeg ønsker å nominere, og jeg vet ikke hva gutten fra 7 og tributtene fra 9 heter så. Nei, det blir Ruby og Nadine. "Ruby," sier jeg høyt og tydelig. Jeg velger og si Ruby i tilfelle de har splittet opp, fordi jeg tror at jeg er sterkere enn Nadine. Mens jeg har sagt navnet hans prøver jeg og tenke ut hvem de andre tributtene har stemt på. Ruby og Nadine stemmer helt sikkert på meg - det er jeg helt sikker på. Gutten fra 7 tror jeg stemmer på enten meg, Ruby eller Nadine. Det samme med tributtene fra 9, men jeg vedder på at de fortsatt har den alliansen sin, så de blir nok enige hvem de begge skal stemme på. Jeg må bare håpe på at de stemmer på Ruby eller Nadine, for jeg bare vet at de mutantene kommer til å bli livsfarlige. Jeg kjenner meg faktisk nervøs. Jeg vet at de ti minuttene snart må ha gått, så jeg plukker opp spydet. Et par sekunder senere hører jeg noe utenfor hulen min. Jeg reiser meg, går ut av hulen og ser mutantene ti meter fra hulen min. Et lite kobbel av villhunder på tre stirrer meg i øynene. Jeg hører hjertet mitt banke. Jeg stirrer tilbake på de mørkerøde øynene deres. Villhundene glefser mot meg, og jeg ser tennene deres som er skarpere enn en kjøkkenkniv. De begynner og trampe i bakken. Jeg svelger et par ganger og legger på sprang mot Overflødighetshornet.