68th Hunger Games

9

Øynene mine stirrer ut vinduet og nyter landskapet. Solen er på vei ned fjellet, blomstene suger til seg den siste varmen de får av solen for i dag. Jeg slår meg på låret mens jeg tenker noen timer tilbake i tid. Jeg er ild sint på far og Paige for at de ikke kom og sa farvel til meg, til tross for at de er noen vandrendes kakkelakker på pinne. Normalt sett når jeg tenker, kommer bare de negative minnene strømmendes til hjernen min, men nå er det en annen tanke som klistrer seg til hjernen min, og den er positiv. På en måte. Kysset som Cato gidde meg før jeg forlot distriktet er kanskje det beste jeg har opplevd på lenge. Varmen som var som varm olje i min iskalde kropp, men hvorfor fortalte han meg ikke om planene sine før uttaket begynte? Om han virkelig elsker meg, så burde han vel ha fortalt meg om planene sine før uttaket. Kanskje han trodde at sjansene for at det skulle bli meg i år var så liten at han bestemte seg for å vente til etter uttaket, for kanskje hadde det tatt lang tid for ham og forklare meg alt sammen? Kanskje. Jeg blir så oppslukt i tankene at jeg ikke legger merke til at Tiberius praktisk talt stirrer på meg fra stolen fem meter fra meg. Jeg sender ham et stygt blikk. "Hva er det du ser på?" spør jeg ham med skarp stemme. "Deg selvfølgelig," svarer han meg. "Så slutt da," svarer jeg ham og slenger føttene mine på bordet. Vanligvis så pleier de fleste og gjøre som jeg sier, men Tiberius sitt blikk er som klistret fast i øynene mine. "Du er så pen, og du har de peneste øynene jeg noen gang har sett," svarer han meg med ett snev av overlegenhet i stemmen. Jeg fester blikket mitt på ham. "Okei, hva er det du prøver på herr Kjepphøy?" svarer jeg ham irritert. "Ingenting," svarer han meg. Fortsatt med ett snev av overlegenhet. Hva er det han prøver på? Og få meg til å bli betatt av ham, for deretter og drepe meg på arenaen mens jeg liksom skal være forelsket i ham? Jeg har sett ham hjemme i distriktet mens han henger over jenter som er yngre og eldre enn ham selv. Han er ikke noe spessielt kjekk, men Paige kaller ham en stor sjarmør. "Er det ikke du som har noe på gang med søsteren min?" sier jeg helt plutselig. "Du tror det fordi?" svarer han meg og ler. "Jeg har sett deg sammen med henne," svarer jeg ham. "Hun er helt grei, men hun er ikke like pen som deg," svarer han meg. Han reiser seg fra stolen og går mot meg. "Hva er det du vil meg?" svarer jeg ham. Jeg tror faktisk at han har tenkt til og kysse meg, men han går bare rett forbi meg og henter ett eple. Kupee døren åpner seg, og Scylla inn med Brutus og Enobaria på slep. Enobaria, mitt store forbildet. Jeg husker da hun vant. Stakkars tributt som fikk strupen sin skjært over av tenner. Enobaria mangler ikke beundrere i Capitol. Jeg reiser meg og håndhilser på Enobaria. Jeg har faktisk aldri snakket med henne, jeg har bare sett henne. Jeg sender Brutus ett ondt blikk. "Bør ikke du være litt snill mot meg siden det er jeg som skal skaffe deg sponsorer?" sier han til meg og sender meg ett stygt blikk tilbake. "Jeg har Enobaria. Du kan ta den kakkelakken der borte," sier jeg og nikker bort på Tiberius. Enobaria ler og hvisker inn i øret mitt: "Du er allerede favoritten min for i år." Jeg smiler ett lite smil for meg selv. Det oppstår en pinlig stillhet mellom oss, men Scylla tar ordet og sier at det er tid for middag. Vi går inn i spise kupeen og jeg ser alle slags herligheter foran meg. Stekt kylling, viltgryte, reker, fancy brød. Vi setter oss ned, og jeg kaster innpå så mye som jeg bare kan, for det lureste jeg kan gjøre er og ha noe å gå på før Lekene begynner. Jeg hører de andre mumle om ett eller annet, så jeg spisser ørene mine og lytter. "Så hvilket landskap tror dere det blir på arenaen i år?" spør Tiberius. "Vanskelig og si. I fjor var det snø, men senere så smeltet all snøen bort. Ingen vet," svarer Brutus ham. Jeg husker Lekene i fjor. Venus Define, jenta som alle i distriktet tror er blitt gal. Noen eksperter i distriktet kunne tydeligvis se på henne under seiers intervjuet hennes at hun ikke var helt normal lenger. Det går noen rykter om henne hjemme i distriktet - om at hun blant annet ikke spiser, eller snakker med noen som helst. At hun er blitt gal av kjærlighets sorg, men skal jeg være ærlig, så bryr jeg meg lite om henne, men til slutt bestemmer jeg meg for og spørre de andre etter opplysninger om henne. Rett og slett fordi jeg ikke har sagt ett eneste ord under hele middagen. "Dere vet hun jenta som vant i fjor. Hvordan går det med henne?" spør jeg. "Hun skal visst nok ha født ett barn, en gutt som hun har oppkalt etter Paris," svarer Enobaria meg mens hun tørker seg med en serviett rundt munnen. "Er hun liksom gal, sånn som alle i distriktet tror?" spør jeg nysgjerrig. Brutus trekker på skuldrene. "Hun gjorde noen serriøse skader i Capitol. Presidenten skal til og med ha besøkt henne," svarer han meg uten ett snev av medlidenhet i stemmen. "Er det hun som er grunnen til at Gloss har det arret i trynet," sier Tiberius og ler. "Ja, det var ikke langt i fra at hun drepte ham," sier Brutus og ler han også. "Brutus, Enobaria. Dette er hemmelige opplysninger som ikke alle skal vite om!" spytter Scylla ut av munnen sin. "Hørte du oss ikke før nå," sier jeg til henne og hever ett øyenbryn. "Når jeg sminker meg så er jeg i min egen verden," svarer hun meg og skrur på korken på lepestiften sin. Jeg ler. Sminke har og kommer aldri til og definere meg, Abigail Jackson. "Men alle sammen, nå er det tid for og se konkurentene dere skal slåss mot," sier Scylla energisk. Hun beordrer oss opp. "Alle sammen på rekke bak meg. Korridoren er trang, og vi vil jo ikke at noen skal bli skadet," sier Scylla og klyper Tiberius på kinnet. "Et ikke korridoren sånn fem meter brei?" spør jeg Enobaria. Hun nikker og viser lange fingeren sin bak ryggen til Scylla. Vi steller oss alle pent på rekke og vi går til stuen for og se ungdommene som kan bety døden for meg.