68th Hunger Games

47

Jeg blir sittende igjen alene i sengen mens tårene stivner i øynene mine. Jeg hører noe falle på gulvet. Jeg titter ned og ser at jeg rett og slett har glemt lappen jeg fikk av Cato. Jeg plukker den opp, åpner den og ser Cato's nydelige håndskrift. Jeg er ikke sikker på om jeg vil lese brevet, men jeg kan ikke akkurat bare la være og gjøre det. Jeg puster dypt inn og titter ned på brevet: Abigail, prøv og ikke kom i trøbbel når du kommer hjem, ok? Jeg kan så og si høre sarkasmen i hodet. Det er veldig vanskelig for meg og skrive dette brevet til deg, for jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg husker dagen når vi først møttes. Jeg skulle gjerne ha skrevet om den dagen, men jeg kan ikke, for da ville brevet ha blitt tusen ord langt. Abigail, til tross for at du er en "dårlig" person, så kan jeg ikke legge skjul på at helt siden vi møttes så har jeg gjort alt for å beskytte deg og være der for deg. Jeg ble rett og slett svak for deg. Jeg har alltid hatt den tanken om at jeg elsker deg, men jeg forsto ikke hvor mye jeg elsket deg før du ble sendt til Lekene. Jeg skulle ha fortalt deg om planene mine før uttaket. Abigail, du er det beste som kunne ha skjedd meg. Det er min feil at det ender sånn her, jeg skulle aldri ha dratt til Capitol, og jeg skulle ha dratt når du sa det. Kan du tilgi meg for det? Jeg elsker deg Abigail. Jeg ser tårene dryppe ned på lappen uten at jeg har registrert det før nå. Vi er i denne situasjonen nå fordi begge to gjorde feil. Fordi vi begge to var for sta til å virkelig innrømme at vi elsket hverandre. Eller kanskje ikke Cato i den grad, men jeg var dum og skjønte ikke før jeg så Cato som Avox at jeg virkelig elsket ham. Jeg ser ned på smykket mitt som Cato gidde meg. Jeg kan ikke miste det. Jeg hører noen trippe mot rommet mitt. Jeg skjønner at det er Scylla som har kommet for å vekke meg, så jeg tørker bort tårene og legger meg igjen under dynen. 30 sekunder senere hører jeg Scylla komme inn. "Opp opp kjære deg, det er en ny herlig dag!" sier hun muntert. "Preppeteamet og Luca kommer opp om ti minutter for å gjøre deg klar til ditt siste intervju med Cæsar! Er ikke han fantastisk.." er det siste jeg hører Scylla si. Jeg titter opp og ser at Scylla er borte. Jeg står opp og kler på meg mens jeg prøver å gni ut tåredråpene som har stivnet. I tillegg har maskaraen og sminken rundt øyet begynt å falle av på grunn av tårene jeg felte. Jeg går ut i stuen. En Avox tjener spør meg om jeg vil ha noe å spise, men jeg avslår tilbudet siden jeg spiste for ikke så lenge siden. Fem minutter senere hører jeg heisen åpne seg, og preppeteamet piler ut og mot meg. "Abigail, her er vi!" sier Brown muntert. "La oss gjøre deg klar for ditt siste intervju!" hyler Mitta. "Hva har skjedd med sminken din? Har du grått lille venn?" spør Tammie meg. Jeg lyver og sier at jeg prøvde og vaske det bort i går kveld, men at jeg ikke orket å gjøre det skikkelig. Preppeteamet kjøper det faktisk. "Kom igjen jenter, la oss gjøre henne klar!" sier Brown som i dag er kledd i en turkis dress, rosa slips og svart skjorte og bukser. Det passer bare ikke. Uansett - preppeteamet setter i gang og gjør alt i full fart. Mitta børster håret mitt, og i steden for å rette det rett ned som hun gjorde i går - så bølger hun det litt og gjør at bølgene holder seg der de skal med spray. Tammie vasker bort all sminken fra i går og setter i gang på nytt igjen. Alt er nesten det samme unntatt lepestiften som i dag er mørkerosa og glinsende. Brown vasker bort den røde neglelakken fra neglene mine i går og setter på en ny en som matcher lepestiften. Etter at de har stelt meg i stand - kommer Luca inn rolig og viser meg kjolen som jeg skal ha på meg i dag. Det er en lang og praktfull hvit kjole med mønster på. I tillegg har kjolen et slags belte på seg i samme stoff. "Den er bare helt nydelig!" hyler Tammie. Mitta og Brown sier seg enig. "Ja ja, hold nå litt avstand mens Abigail tar på seg kjolen," sier Luca. Jeg prøver og smile til tross for at tankene mine er på Cato. Og på mor. Og på onkel Kurt og Paige. Det er alt for mye som skjer rundt meg nå. Jeg tar på meg kjolen, og det silkemyket stoffet gir en behagelig følelse når Luca ber meg om å gå rundt med kjolen på. "Strålende," hvisker Mitta beundret. "Luca, etter at Abigail er ferdig. Kunne jeg kanskje få den kjolen?" spør Tammie. "Nei, jeg vil ha den!" innskyter Mitta. En liten krangel oppstår, men Luca avviser de med en feiende hånd og ber de om å gjøre den siste finpussen. Når de er ferdige med å gjøre meg klar - går vi til intervjurommet. Når vi kommer inn - ser jeg Cæsar og er kamerateam. "Der er du!" sier Cæsar og gir meg et kyss på hver kinn. "Ja, her er eg," sier jeg. "Er du nervøs Abigail?" spør han meg. "Ja litt," svarer jeg. "Ikke vær det Abigail. Hør, sendingen starter bare om et par minutter," sier Cæsar. Jeg setter meg i en behagelig skinnstol og venter nervøst på at sendingen skal begynne. Hele Panem kommer til å se på meg nå. En eller annen fyr fra kamerateamet teller ned fra 3, og i det neste øyeblikket er sendingen i gang. De første minuttene prøver Cæsar og tulle med meg, og jeg prøver å svare så godt på spørsmålene hans som jeg bare kan, men så skifter han tema til Lekene. Noe som er mer i min komforsone. "Nå Abigail, det var litt av noen Leker," sier Cæsar. "Ja Cæsar," svarer jeg bare enkelt. "Hvordan var det å befinne seg på den knusktørre savannen?" spør han meg. "Det var et helvete for å si det sånn. Dagene var lange og det var utrolig varmt. Jeg var hele tiden tørst," svarer jeg ham. "Det tviler jeg ikke på," sier Cæsar og ler. "Og du drepte utrolige 14 tributter." Jeg nikker. "Det er enten å drepe eller bli drept," svarer jeg ham. "Så sant så sant," svarer han meg. "Men Abigail, var det noe som gjorde inntrykk på deg når du var på arenaen i to uker?" Jeg rister på hodet. "Faktisk ikke. Du skjønner det Cæsar, jeg var bare så utrolig fokusert. Skal du vinne Lekene så kan du ikke blande inn følelser," svarer jeg ham. "Interessant. Venus Define som vant i fjor vant jo med følelser," svarer Cæsar meg og gir meg et lite glis med glimt i øyet. "Man kan vel sette det på kontoen av litt flaks," svarer jeg ham og ler. Cæsar ler han også, men jeg tror ikke han synst det var særlig morsomt. Den neste timen prater vi i et sett, hovedsakelig om Lekene siden Cæsar vet at det er innenfor min komforsone. "Nå Abigail, noen kjekke gutter som venter på deg hjemme i distriktet?" spør Cæsar meg med glimt i øyet. Jeg blir stum. Det var en gutt som kunne ha vert hjemme i distriktet og venter på meg, men istedenfor har han blitt til en Avox. "Nei, dessverre," lyver jeg og triller en liten latter. "Det skulle gjerne ha vert en." Cæsar ler og gir tegn til at sendingen er slutt. "Tusen takk for intervjuet Abigail," sier Cæsar. "Bare hyggelig. Jeg håper at vi ses igjen snart!" sier jeg. "Gleden ville vert på min side," svarer Cæsar meg og kysser meg på hånden. Hele teamet mitt kommer inn med bagasjen min klar. Nå skal jeg hjem til Distrikt 2. Hjem til vinnerlandsbyen. Uten at Cato vil være der.. Jeg og teamet mitt kjører til togstasjonen i en luksusbil, og toget står der og venter på oss. Om et par måneder er jeg på rundreise i distriktene og i Capitol for å holde en rekke seiersseremonier. Det er på tide og si farvel. Jeg sier farvel til et gråtende preppeteam mens jeg kikker rundt etter en Avox. Jeg har lyst til og se Cato en siste gang. En siste gang, for han sa at han skulle forsøke å komme. Kanskje kan jeg treffe Cato igjen på seiersturneen? Jeg tviler, og uansett - det er mange måneder til. Jeg takker Luca for alt sammen. For alle de fantastiske antrekkene. Han nikker og gir meg et kyss på hvert kinn. Scylla skal følge være med tilbake igjen til 2 siden hun er min eskorte. Det samme skal Enobaria og Brutus som skal hjem. De har ringer under øynene, så de er helt sikkert utmattet. Jeg ser en siste gang etter Cato, før noen fredsvoktere sier at jeg må inn i toget. Jeg gjør som de sier. Toget setter seg i bevegelse, og på vei hjem er jeg. Jeg er fri. Jeg er en vinnerjente. Men jeg er ikke glad, for hjemme venter ikke Cato. Mor lever, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne og lete for å finne henne. I tillegg skal jeg møte onkel Kurt som jeg alltid har trodd har vert faren min. Jeg setter meg i en stol i dagligstuen, lener meg tilbake og sovner. Da jeg våkner igjen, titter jeg ut vinduet og ser at vi kjører inn på togstasjonen i distriktet. Det er tusenvis som venter på meg mens de jubler og plystrer. Toget stopper, og Scylla eskorterer meg bort til døren ut av toget. Hun trykker på en knapp, døren åpner seg og jeg er hjemme igjen.