Den sterkeste

Enda sterkere?

Morten kommer mot meg. Når han står foran meg setter han seg på huk for å komme i min høyde. Alle er helt stille. Uten at jeg tenker over det, holder jeg pusten.

Dr brune øynene hans møter mine. "Du er," han tar et dypt innpust. "Altså, ehm". Han kremter. "Da foreldrene dine bet deg, fikk du mer gift i deg og," jeg ser på han. Prøver å lese ansiktsuttrykket hans. "Du er blitt en enda sterkere vampyr". Jeg blunker et par ganger. Enda sterkere?" "Altså, foreldrene dine har gitt deg for mye gift, og for en vanlig vampyr," han legger trykk på ordet vanlig. Er ikke jeg vanlig da?

Jeg husker da jeg første gang møtte Morten. Da jeg fant ut av at jeg hadde flere enn 1 kraft. Han sa at jeg ikke var en vanlig vampyr, at jeg var sjelden. Er jeg plutselig blitt enda sjeldnere?

"For en vanlig vampyr ville man ikke overlevd av så mye gift. Men du var så sterk fra før av at du har klart å overleve det. Eller," han reiser seg og retter litt på klærne sine. "Du har ikke bare overlevd. Blodet ditt har tatt opp giften og brukt det slik at du er enda sterkere". Morten smiler til meg.

Jeg ser på han. De brune øynene ser inn i mine grønne, eller de som før var grønne. Det lyse håret er gredd fint bakover som alltid. Jeg ser videre på familien. Miranda med sitt krøllete korte hår. Hennes vakre smil stråler mot meg.

Videre på Egil. Håret som er nesten hvitt. Ikke stygt hvitt, bare veldig lyst. Men han kler det. Den grå t-skjorten hans er løs. Egil som jeg en gang likte. Vi kysset til og med. Jeg kjente noe da. Noe som jeg ikke viste hva var. Sommerfugler? Nei, noe annerledes. Egil og jeg var kanskje ikke ment til å bli sammen. Det sises jo at man skal kjenne sommerfugler, fyrverkeri, alt det gode når man kysser den som er ment til å være.

Blikket mitt vandrer videre på Emre. Emre den kraftige, store, sterke broren til Egil. Hans brune korte hår er rufsete, men han gjør aldri noe med det. Det er for kort. Den stramme genseren hans viser fram de muskuløse skuldrene og armene hans. Hvis man ser nøye etter, ser man at han har et lite arr ved håndleddet. Jeg vet ikke hvordan han fikk det, men jeg kan tenkte meg at det har noe med den vanskelige fortiden hans. Man kunne aldri trodd at han ble mobbet da han var mindre. Han hadde nesten alltid smerter. Det er derfor han kan vite følelsene til andre personer og få andre til å skifte mening.

Også var det Elise. Hun som ikke likte meg i starten. Jeg vet jo i grunnen ikke om hun liker meg nå heller, men det virker som at hun prøver å tilpasse seg. Egil fortalte meg at hun ikke likte noen i starten, men da hun ble kjent med dem ble hun glad i dem.

Hele denne familien er i grunnen ikke en familien. Hadde de gått ut på gata, ville man ikke trodd at Egil og Emre var brødre. Man ville ikke trodd at Morten og Miranda var foreldrene til Emre. Egil og Elise ligner ikke i det hele tatt, men det er fordi de ikke er en slik familie. Morten reddet dem. Han reddet Egil og Emre. Egil hadde blitt sultet i hjel. På den tiden, trodde de at det ikke var noe å gjøre. Derfor la de han inn på likhuset. Morten kunne høre hjerte dunke lavt og måtte prøve å gi han en sjanse. Derfor bet han Egil i halsen og fikk han om til en vampyr.

Det samme gjorde han med Emre. Bet han i halsen for å få han om til en vampyr. Emre hadde blitt slått og sparket bak skolen. Da mobberne trodde han var dø, løp de vekk for å ikke få skylden. Emre var ennå i live, men han var så pass skadet at han ikke kunne røre på seg. Morten fant han da han var på vei hjem.

Elise var der bare plutselig. Hun møtte Miranda i skogen. Da de så hverandre, sto de bare der. Til slutt spurte Miranda om hun ville være med hjem til dem. Elise sa ingenting, men nikket. Morten og Miranda lurte på en stund om hun ikke kunne snakke, men til slutt begynte hun å snakke som om alt var helt fint.

Jeg ser videre på de Mektige. Jakob som er den sterkeste. Hans svarte hår er gredd bakover. Kappen henger fint over skuldrene. Grunnen til at Jakob er den sterkeste, vet jeg ikke. Han har en kraft, og det er å lese personer ved et "touch", både fortiden, framtiden og tankene.

Jeg ser videre på Lina. Hun likte meg heller ikke i starten. Jeg tror ikke hun liker meg nå heller. Hennes kraft er sterk. En av de sterkeste. Det er derfor hun er nummer 2 i rekken. Kraften hennes går ut på å gjøre ting mot andre. Hun kan få andre til å gjøre ting bare ved å se på dem.

Roger står ved siden av Lina. Han er egentlig ikke et medlem av de Mektige, men en assistent. Assistenten og kjæresten til Lina. Han er søt der han står og ser på meg. Smiler et smil hvor smilehullene hans kommer fram.

Ved siden av Roger står Gustav som jeg ikke kjenner godt. Jeg har ikke snakket så mye med han. Faktisk vet jeg ikke kraften hans engang.

Jeg ser på Henrik. Noe av hans mørke hår har falt foran fjeset hans. Hans kraft er å løfte på ting. Jeg har aldri forstått hvordan den kraften kan komme i bruk, men siden det også er en av mine krefter får jeg vel se.

Den siste vampyren i de Mektige er Georg. Han som fortalte meg om kjærligeførlikk. Jeg visste ikke at det var et ord en gang. Georg prøvde seg på meg, men jeg avslo han. Han er søt og hyggelig og snill og ja egentlig alt det positive, men jeg var ikke kommet over Egil den gangen. Georg sin kraft er så kunne se framtiden.

"Vel, håper alt går bra med deg, men vi må dessverre gå". Plutselig er de borte. Jeg ser på de andre. "Så," starter jeg, men angrer med en gang på at jeg åpnet munnen. "Ehm, hvor lenge var jeg borte?" spør jeg og går av bordet jeg ligger på. Hodet mitt surrer og jeg må støtte meg for å ikke falle. Morten er allerede borte ved meg og holder meg. Jeg mumler et lite takk før jeg lukker øynene et sekund. Så jeg har vært borte så lenge. Hodet mitt dunker og jeg føler jeg ser små hvite flekker.

Jeg åpner forsiktige øynene og ser at flekkene er borte. "Du var borte i 4 dager". Miranda kommer bort til meg og stryker meg på armen. "Går det bra?" Før jeg får svart, drar hun meg inn i en klem. "Jada, det går bra med meg," hvisker jeg lavt.

"Ehm, jeg har ikke hilst på deg før," sier jeg og ser på den ukjente jenta som står ved Egil. "Jeg er Majvor," smiler hun og rekker ut hånden. "Maria," sier jeg og hilser. Jeg ser på jenta foran meg. Hun har sjokoladebrun hud og et smil som ikke helt når øynene.

Jeg trekker meg litt tilbake fra Majvor. "Kan jeg spør om noe?" spør jeg og ser på Morten. Han nikker. Jeg puster dypt inn. "Hvor er foreldrene mine?"

Hei alle sammen! Det er meg 😊

Jeg har 3 ting å si.🙈

Nr. 1 Jeg er på ferie, så jeg får ikke skrevet like mye som jeg hadde ønsket. Derfor kom det ikke et kapittel på onsdag, og tror nok ikke det kommer et denne onsdagen... 😬😕
Nr. 2 Jeg har funnet ut av at jeg har UTROLIG mange personer i denne boken! 😅
Nr. 3 Jeg skrev en prolog for boken, men det har visst blitt slettet. Derfor måtte jeg skrive en ny. 😕😒