Den sterkeste

"Hun er ikke så sterk som det sies"

Jeg åpner øynene sakte opp. Noen stemmer snakker bak meg, men jeg orker ikke å snu meg. Og hvis jeg hadde orket, vet jeg ikke om jeg hadde klart det. Kroppen er så sår, og jeg føler at hvis jeg beveger en liten muskler, skal det kjennes i hele kroppen. Jeg lukker øynene igjen.

"Hva skal vi gjøre?" Stemmen bak meg blir sterkere. Jeg er ganske sikker på at jeg ligger helt stille, så enten må de kommer nærmere eller så våkner jeg enda mer. "Vi jobber på saken". "Hun er visst ikke like sterk som dere har sagt". Det er 2 stemmer bak meg. Jeg har hørt dem før, men klarer ikke å koble de til hvem det er. "Jo, hun er utrolig sterk, men hun er ikke vandt til å trene like mye som hun gjorde i går".

Uten å tenke over det, lager jeg noen gryntelyder. Stemmene bak meg stopper å snakke. Jeg kan kjenne blikkene på meg. Hvorfor lagte jeg lyd? "Er du våken, Maria?" Jeg mumler noe uforståelig. Munnen min vil bare ikke åpne seg. "Vi snakker mer om dette senere," sier den andre stemmen lavt. Stemmen vil sikkert ikke at jeg skal høre det, men han kommer kanskje ikke på at jeg har bedre hørsel enn vanlige vampyrer. Deretter hører jeg skritt. Sack! Det var Sack sin stemme. Sack har stått og snakket med Jakob mens jeg har lagt og hvilt meg.

Jeg kan høre at Jakob går rundt sengen jeg ligger i. Deretter setter han seg ned på sengekanten. Jeg legger meg bedre til rette og ser opp på Jakob. "Går det bra med deg?" Jeg nikker et lite nikk. Han stryker meg forsiktig på armen.

Hva har Sack og han snakket om? Hvor lenge har de stått og snakket? Er jeg ikke den sterkeste? Har jeg skuffet alle de andre? Står de på den andre siden av døren og venter på om jeg kommer til å klare dette? Hva tror de om meg? Vet alle at jeg besvimte? Hvor lenge har jeg egentlig vært borte? Var det besviming, eller bare soving? Jeg trodde ikke at vampyrer sov?

"Du trente virkelig hardt, men det er jo egentlig bare bra for deg. Du blir sterkere og da kan vi i De Mektige se hvor mye du faktisk tåler. Men selvfølgelig var tanken du fikk grunnen til at du ble så utslitt". Jakob babler i vei. Jeg vet ikke om han gjør det for at jeg skal føle meg bedre, eller om det faktisk er sant det han snakker om. "Hva var det tanken sa?"

Jeg lukker øynene og tenker på tanken. Deretter åpner jeg øynene. "Den sa noe om at den ville tilbake til sitt gamle liv. Han eller hun vil tilbake til vennene sine, maten og sommer og sol".

Jakob gnir seg på haken og ser skrått ned i gulvet. Han har et tenkefjes. Munnen er en rett strek. Øynene er vidåpne og stive. "Hvem er det som kan tenke slikt? En vampyr må det selvfølgelig være, men hvem?" kan jeg høre han tenke. Ja, det er jo en vampyr, men hvorfor klarer jeg ikke å høre om det er en gutt eller jente. Det er som en robotstemme. En stemme som ikke har kjønn.

Jeg reiser meg til opp og lener meg på albuene mine. "Jeg kan gjette at du er sulten, så la oss gå og spise". Jakob hjelper meg opp. Jeg gnir meg i pannen og reiser meg helt opp. Svimmelheten tar over og jeg holder på å falle, men Jakob klarer å støtte meg.

Alle står samlet i De Mektiges rom. Jeg ser skamfullt ned, tørr ikke å møte blikkene til folk. Tenk hva de tror om meg. Det er jeg som skal være den sterkeste, men så svimler jeg av. Når jeg og Jakob har kommet helt inn i rommet, begynner folk å klappe. "Yey! She's back!" "Bra at du er tilbake!" "Vi har savnet deg den lille tiden du var borte!" "Welcome back, girl!" Jeg ser opp fra gulvet og ser rundt meg. Absolutt alle står og klapper og smiler. Til og med den ene personen jeg aldri har sett smile før, Lina. Smilet hennes er fint, med noen små smilehull i kinnene.

Jeg smiler beskjedent tilbake til alle.

Nytt kapittel! 😊
Jeg har ikke fått lest gjennom det, så usnnkyld for grammatikkfeilene😅