Den sterkeste

De Mektige

Jeg og Egil går ned trappene. Med en gang vi har kommet ned trappene, sier Elise: "De Mektige vil snakke med deg". Hun ser på meg og smiler skjevt. Jeg nikker og forsvinner ut døren. Hvorfor vil de snakke med meg? Er det noe om kreftene mine? Kanskje de vil snakke med meg om foreldrene mine? Jeg begynner å løpe mot de Mektige. Det er faktisk en ganske lang løpetur. I hvert fall 15 minutter med den farten jeg har. Emre fortalte meg at det tok han 20 minutter å løpe til dem.

Jeg puster dypt inn med nesen og skal til å nyte løpeturen da jeg kjenner en lukt. Det er noen her. Jeg puster dypt inn igjen. Jepp, det er noen her. Jeg ser til høyre, men det er ingen å se. Kun trær og busker. Deretter ser jeg til venstre. Det er noen der. Noen som løper ved min side litt lenger vekke fra meg. Personen løper så pass langt vekke at jeg ikke kan se hvem det er. Jeg ser bare en menneskefigur. Jeg fokuserer på tankene til personen, men han eller hun tenker ingenting. Jeg klarer ikke å lese tankene til personen. Panikken begynner å spre seg i kroppen. Tenk hvis det er foreldrene mine. Tenk hvis de skal prøve å ta meg nå.

Nei, Maria! Ikke tenk sånn. Jeg tar meg sammen og fokuserer på å se framover. Deretter begynner jeg å løpe raskere. Personen ved siden av meg begynner også å øke tempoet. Jeg øker tempoet mitt til maks-tempoet mitt. Personen klarer så vidt å henge med, men han eller hun kommer litt lenger bak meg. Jeg tenker på at personen ikke klarer å ta meg igjen. Plutselig hører jeg et svakt skrik og personen ved siden av meg er borte. Skriket høres som ekko i hodet mitt. Et skrik jeg kunne kjent igjen hvor som helst. Mor....

Når jeg kommer til bygningen, går jeg bare rett inn. Jeg vet at jeg har deres fulle respekt. "Dere ville snakke med meg?" Jeg ser på dem. En etter en. Jakob sitter selvfølgelig i midten. Henrik sitter på hans venstre side. På Jakobs høyre side sitter Lina. Ved siden av Lina sitter Roger. Han skal jo ikke sitte. Han er kun en assistent. Gustav skulle ha sittet der. Hvor er han? Roger har ikke nok respekt av folket til å sitte på en av de stolene. Jeg prøver å ikke bry meg så mye om det og ser heller på Jakob.

"Hvordan går det med deg?" Han ser på meg og smiler. Jeg trekker på skuldrene og sukker et avt sukk. "Joda, det går bra med meg". Hvis det var det eneste de ville, kommer jeg til å bli irritert. De ville at jeg skulle komme hele denne veien, bare for å spørre om det går bra med meg. "Det er bra å høre," Georg smiler til meg og gir meg et blunk med det ene øyet. Ikke noe flørtende, bare litt tillete for å prøve å få meg i godt humør. "Har du fått noen andre krefter?" Jeg flytter blikket over til Lina. Øynene hennes er stive og munnen er en rett strek. Hun viser ingen føleleser. Det ser ut som at hun ikke kann vise noen følelser. "Ikke som jeg har funnet ut av". Jeg ser ut vinduet. Det er noen der. Vinduene er malt med de flotteste fargene, så det er vanskelig å se hvem som står der, men jeg kan se at det står noen der. Jeg ser tilbake på De Mektige. Alle ser på meg, og det ser ut som de ikke har lagt merke til personen.

Plutselig blir vinduet knust, og personen kommer i full fart mot meg...

Heia 💕
Hva synes dere? 🙈
Tusen takk for at du leser😘

Love Ya
Dance0807 ✨