Den sterkeste

Flytte?

Jeg går ned og setter meg ved siden av Kasper. Når jeg har satt meg, blir det helt stille. En kald følelse går gjennom kroppen. De vet noe! 100%! Noen har funnet ut av at jeg lyver. Jeg ser bort på Kasper. Han smiler til meg. Jeg gir han et svakt smil tilbake. "Er det noe?" Jeg rister svakt på hodet og ser rett fram. Han har lagt merke til at det er noe. Da må de andre også ha lagt merke til at det er noe.

Bare ro deg ned, Maria! Ingen vet noen ting. Du tror bare de vet noe, men de vet ingenting.

"De mektige vil snakke med deg". Jeg ser bort på Elise. Hun ser allerede på meg. Øynene hennes er myke og leppene er et svakt smil. Jeg nikker og reiser meg. "Er vel hjemme om et par timer da," sier jeg og strekker litt på armene. "Jeg blir med, bare sånn i tilfelle," Emre kommer ned trappene. Jeg ser på han, prøver å lese han, men det går ikke. Han viser ingenting, og tenker ingenting. Jeg bare nikker et lite nikk og begynner å løpe. Emre følger like etter meg.

Jeg åpner døren og går inn, med Emre rett bak meg. "Hva er det dere vil?" spør jeg. Alle sitter på plassene sine. De har altså ventet på meg. "Vi vil helst snakke med deg alene," Jakob ser forbi meg og bak på Emre. Jeg snur hodet mitt og gir han et unnskyldene blikk. Han bare nikker og går ut igjen.

"Så," Jakob klapper hendene sammen. "Hvordan går det med deg?" Jeg går et par skritt inn i rommet. "Det går fint med meg". Jeg retter litt på toppen min og tar en hårfloke bak øret. "Har det kommet noe fra foreldrene dine?" Jeg sukker. Hva annet skulle jeg forvente? De spør hvordan det går med meg for å være hyggelige, også går de rett på saken. "Jo, altså vi har funnet ut av at det har vært noen på loftet, men vi klarer ikke å kjenne igjen luk-" "STOPP!" jeg skvetter litt bakover og ser bort på Lina. "Vi vet hva som har skjedd! Vi vet om lappen fra foreldrene dine!" Hun snakker med en irritert stemme. Øynene hennes er knallrøde og munnen er en rett strek. Hun prøver å få meg til å føle vondhet, men det funker ikke. Jeg ser tilbake på henne, men uten å bruke noen krefter. "Det hjelper ikke," mumler jeg og flytter blikket til Georg.

"Vi tror det er best at Morten og Miranda sin familie flytter hit". Han gir meg et svakt vennlig nikk. "Til og med Sam og Kasper skal få bo her," avslutter han. Jeg kan ikke noe annet enn å smile. Det må ha vært en vanskelig avgjørelse. De må ha diskutert det lenge. Nesten ingen i De Mektige liker varulver. Det er ikke vanlig for en vampyr å like varulver.

"Vi tenker at det er tryggest," Henrik smiler til meg. Selv om han ikke kan lese tankene mine, vet han nok hva jeg tenker.

"Jeg burde vel gå hjem og fortelle det til de da," sier jeg. De bare nikker og gir meg små smil.

Jeg fikk ikke lagt ut kapittel i går 😔, derfor legger jeg det ut i dag 😁
Håper der liker det 😘