Noen har vært her...

59 10 3
                                    

Jeg stapper arket i lommen og går ned trappene. Hvordan har arket kommet hit? Hvorfor vil de få tak i meg? Jeg går inn i stuen. Alle snakker sammen. Hvordan har de mer å snakke om? De har snakket sammen i hele dag. Jeg klarer så vidt å føre en samtale med en person jeg ikke kjenner på 5 minutter. De har bodd sammen i så mange år og har fremdeles ting å snakke om. Det er vel slik en familie skal være. Hva vet vel jeg?  

"Heia," jeg går inn i stuen og stiller meg ved siden av Emre. Han står og snakker med Morten. "Det har vært noen inne i huset," Morten ser på meg med en rynke i pannen. De vet det? Jeg blunker et par ganger og kremter. De kan ikke få vite at jeg allerede vet det. Jeg sukker og ser mot trappene. "Det lukter annerledes på loftet". Kasper reiser seg raskt opp og løper opp. Selv om han løper, hører man så vidt stegene. Til og med i menneskeform, er han nesten lydløs.

Kasper er raskt nede igjen. "Ja, det har vært noen der". Han ser bort på meg. "Kjente du noen spesiell lukt da du var oppe?" Emre snur hodet mot meg. Jeg rister svakt på hodet. "Nei, jeg kjente ikke noen andre lukter," sier jeg med en hes stemme. Jeg kremter litt og klør meg på halsen. 

"Har de lagt igjen noen spor?" Jeg presser leppene sammen og lukker øynene et ltie sekund. Emre mistolker meg og hvisker svak:"Slapp av det skal gå fint". Jeg nikker svakt. Miranda reiser seg. "Vi ser etter spor. De kan ikke har vært her uten å lagt igjen spor". "Jeg har vært gjennom hele huset, det er ingenting," sier jeg og trekker på skuldrene. 

Emre lener seg enda nærmere meg. "Kan jeg snakke med deg?" Han lener seg tilbake og ser på meg. Øynene hans er rolige, men jeg kan lett se at det også er noe annet. 



Tror dette er mitt korteste kapittel noen sinne 😆

Skal prøve å få ut et kapittel på onsdag 😊

Den sterkesteWhere stories live. Discover now