Jeg kan høre fottrinn rundt i rommet. Synet mitt er ennå borte. "Jeg vil tilbake til mitt gamle liv. Tilbake til vennene mine, tilbake til maten, tilbake til sommer og sol". Stemmen gjentar seg i hodet mitt. Den er så sterk.
Jeg prøver å se rundt meg. Synet kommer sakte, men sikkert tilbake. Alt er ikke lenger svart, men det er ikke klart heller. Jeg kan se at alle står rundt meg, men det er så uklart at jeg klarer ikke å se hvem det er. Noen tar den ene armen rundt meg. Jeg kjenner den armen så alt for godt, Emre sin. Han hvisker rolige ord til meg, men jeg klarer ikke å høre hva han sier. Det er som om stemmen er alt for langt vekke. Jeg blunker flere ganger og prøver å se rundt meg. Stemmen var så sterk. Det var som om personen sto rett ved siden av meg og skrek det rett i øret mitt. "Jeg vil tilbake til mitt gamle liv. Tilbake til vennene mine, tilbake til maten, tilbake til sommer og sol". Hvem er det som vil tilbake til sitt gamle liv?
"Maria, Maria". Stemmen til Emre er så nær. Jeg snur meg mot han og prøver å fokusere på han. "Hva hørte du?" Hans 4 øyne ser på meg. Vent litt? 4 øyne? Når fikk han 4 øyne? Jeg myser med øynene. 1 og 2... 3 og 4? "4 øyne?" mumler jeg og lukker øynene. Hodet mitt verker. Jeg gnir meg å tinningen og legger meg i fosterstilling. De Mektige begynner å snakke, men alt er bare langt vekke og ekko for meg. Hvorfor skjer dette med meg? Hvorfor vil det ikke stoppe?
Plutselig tar noen sterke armer rundt meg. Armene er store, men ikke like store som Emre sine. Jeg blir løftet opp fra gulvet. Hvem sine armer er det? Jeg føler jeg kjenner disse armene, men jeg klarer ikke å føle hvem det er. Jeg åpner halvveis øynene for å se haken til Georg. Deretter lukker jeg øynene igjen. Han begynner å gå med meg i armene sine, men jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvor han skal ta meg.
Georg legger meg ned på et mykt underlag. Han legger hodet mitt på noe enda mykere, sikkert en pute. Jeg åpner øynene. Georg setter seg på sengekanten og stryker meg på armen og ryggen. "Hva skjedde?" spør jeg og gnir meg i det ene øyet. "Du har trent alt for mye enn det du er vandt med". "Går det i det hele tatt an?" Han nikker et lite nikk. "Det er akkurat som dødelige mennesker som trener for mye. Kroppen kan bli utslitt og til slutt kolapse. I tillegg fikk du jo en tanke som tok mye krefter, alt for mye krefter". Jeg nikker. "Jeg trodde ikke at vampyrer hvilte seg, eller sov," mumler jeg. "Det er ikke vanlig at en vampyr hviler eller sover, men det hender noen få ganger".
Jeg nikker så blir alt svart.
Kapittel i dag da 😊
Håper dere liker det 💕
YOU ARE READING
Den sterkeste
VampireJeg er ikke som dem. Jeg var aldri som dem. Jeg kommer aldri til å være som dem. Maria er en vampyr, men ikke en vanlig vampyr. Etter at foreldrene hennes bet henne 2 ganger for å prøve å drepe henne, ble hun i stedet den sterkeste vampyren noen si...
