Den sterkeste

Vi møtes igjen

"Da drar vi!" Henrik, Miranda, Egil, Emre og jeg skal på jakt. Alle er tørste. Henrik drikker vanligvis menneskeblod, men han ville bli oss denne gangen. 

Jeg hører en hjort løpe nordover 3175 meter fra meg. Hvordan jeg vet at det er akkurat så mange meter, vet jeg faktisk ikke. Jeg begynner å løpe mot hjorten. Den har stoppet opp ved en liten søleputt for å drikke vann. Jeg stopper et par meter fra det og ser på det. Så fredfullt, så rolig. Ørene beveger seg for å høre om noen er rundt, men det klarer ikke å høre meg. Jeg løper mot det og biter det i halsen før han får reagert. Det stakkars dyret kjemper alt det har til ingen nytte. Jeg står bare og ser ned på det. Giften sprer seg bare raskere når han kjemper alt den har. Når giften har spredd seg og hjorten har sluttet å bevege seg, setter jeg meg ned på huk og beygnner å suge ut blodet. 

Det er gått 2 uker og ingenting har skjedd, men nå skal det skje noe. Vi skal møte familien min, og alle må ha energi og stryke. Derfor er vi ute og jakter. Henrik drikker jo egentlig menneskeblod, men han ville bli med for han mener at man får mer stryke av dyreblod enn menneskeblod. I tillegg ville han se hvordan det var å jakte og ikke bare sitte på stolen sin og bli servert maten.  

Jeg slipper hjorten og reiser meg opp. Den livløsekroppen ligger mellom beina min. Pelsen skinner i sollyset og gevirene har nettopp sprunget ut. Det er så utrolig lenge siden jeg har sett familien min. Jeg har nesten glemt ut hvordan de ser ut. Mor og far, det er så fremmed å si det. Jeg har ikke brukt de ordene på så lang tid, men å bruke navnene på dem er enda mer fremmed. 

"Klar til å gå?" Jeg snur meg mot Emre. Han står og lener seg inntil et tre. Jeg nikker svakt. "Dette kommer til å gå bra". Han kommer bort til meg og gir meg en klem. Selv om han ikke hadde tatt på meg, visste han at jeg var nervøs. Han kjenner meg ganske godt, alt for godt. Jeg tror at han aldri hadde trengt den fysiske kontakten for å vite hvordan humøret mitt var. Jeg klemmer hardt tilbake, og kniper øynene igjen. Tenk hvis alt dette bare hadde vært et mareritt. "Alt kommer til å gå bra," hvisker Emre i øret mitt. Jeg drar meg ut av klemmen og ser opp på han. "Men tenk hvis," jeg får ikke engang fullført setningen. "Tenk hvis alt går fint, og ingen blir skadet. Alle i vår gjeng har krefter som er utrolig sterke!" Han strammer armen for å vise fram musklene sine. Jeg kan ikke annet enn å le. "Vi har trent hver eneste dag til i dag, og det kommer til å vises i kampen," avslutter han. Emre stryker meg på armene og smiler et beroligende smil. Jeg smiler tilbake.

Noen timer senere.....

Vi begynner å løpe mot møtestedet. På lappen vi fikk for noen dager siden sto det at vi skulle løpe 8 km nord og 2 km øst, ganske langt vekke. Vi må ha et sted der det ikke bor noen dødelige mennesker. Den nærmeste landsbyen er 3 mil fra stedet, og har kun 3729 innbyggere. 

Når vi kommer fram, står foreldrene mine der allerede sammen med noen venner. Det er ikke bare noen, det er mange. Jeg kjenner igjen noen av fjesene, men ikke alle. Noen av fjesene har blitt presentert til meg som; "venner av oss". 6 av dem som står nærmest mor og far har vært hjemme hos oss et par ganger, men ikke noe mer enn det. Jeg har aldri lagt merke til noe mistenkelig ved dem. 

Vi stopper opp. Det er ca. 50 meter mellom oss, men jeg liker denne avstanden. Jeg ser nøye på alle. Selv om det er så pass avstand mellom oss, kan jeg se at mange har knallrøde øyne og strammer alle musklene de har, et tegn på nyfødte. Nyfødte klarer nesten ikke å slappe av i musklene. De har så mye menneskeblod og blir så sterke at de merker det nesten ikke selv engang. 

Plutselig tar mor og far noen skritt fram.

Overraskelseskapittel i dag 💙 

Håper dere liker det 😉