Den sterkeste

Ute et sted

De ser på meg som om jeg har spurt det mest vanskelige spørsmålet. Kanskje jeg har det? Jeg ser på Morten. Blikket hans er på Miranda. De ser på hverandre på en måte jeg aldri kunne forstått. 'Jeg må bare fortelle det' kan jeg høre Morten tenke.

"Ehm, Maria, kan jeg få snakke med deg alene?" Morten snakker med en lav, hes stemme. Jeg bare nikker. De andre står helt stille og jeg lurer på om noen av de i det hele tatt puster. Ingen ser på meg. Alle ser alle andre steder, ned i gulvet, på en gjenstand, på noen andre. Jeg flytter blikket mot Morten. Han begynner å gå mot kjøkkenet uten å si et ord. Bare forsvinner ut på kjøkkenet. Jeg biter meg svakt i leppen før jeg følger etter.

Når jeg kommer inn, står Morten og ser ut vinduet. Hendene har han plassert på kjøkkenbenken. Jeg svelger en stor klump, og føler at dette ikke kommer til å gå bra. Morten lager ikke en lyd. Jeg tar meg litt sammen før jeg går bort til han og stiller meg ved siden av han.

Det er en lang stillhet mellom oss, eller egentlig i hele huset. Ingen sier noen ting. "Sååå," Morten begynner å snakke. Stemmen hans er ustødig og det høres ut som han skal brase sammen hvert øyeblikk. "Foreldrene dine er," han puster dypt inn og rister sakte på hodet. "De er borte," hvisker han. "Og alt er min feil". Han hvisker det siste så lavt at jeg nesten ikke kan høre det. Jeg ser på han. Borte? Hvordan kan det være hans feil at de er borte?

Som om han kunne lest tankene mine fortsetter han: "Jeg var på vei til å bite av hodet til moren din, men da jeg fikk vite at du var skadet," han kremter og snur hodet mot meg. "Da jeg fikk vite at du var skadet klarte hun å slippe unna. Mange av vennene deres ble drept, men ikke de".

Jeg legger den ene hånden på ryggen hans. "Det er ikke din feil," sier jeg og gir han et trøstende smil. Han ser på meg med øyne som viser skam. "Det viser bare hvor mye du bryr deg om meg," fortsetter jeg og gir han et enda større smil. "Tusen takk Maria," sier han og gir meg en klem. Jeg klemmer han tilbake. En varm god følelse strømmer gjennom kroppen. "Trenger du litt tid alene?" hvisker han. Jeg gir han et kort nikk og han forsvinner ut av kjøkkenet.

Jeg ser ut vinduet. Kun skog å se. De er ute der et sted. Jeg grøsser av tanken. De er ute et sted og venter på en ny mulighet til å få slutt på meg. Men hvorfor? Hvorfor vil de få slutt på meg? Var jeg ikke den datteren de ville ha? Var jeg en feiltagelse? Fikk de meg uten å egentlig ville det? Jeg sukker høyt. Det er nok svar jeg aldri vil få svar på.

"Heia," Emre kommer bak meg. Jeg snur meg ikke engang. Bare mumler et hei tilbake. Jeg er for opptatt av tankene mine. Hans store armer legger seg rundt meg. En varm følelse strømmer gjennom kroppen min igjen, men det er likevel ikke den samme varme følelsen. Jeg føler meg så liten i hans store armer. "Går det bra med deg?" Stemmen hans er myk og rolig. Jeg kan kjenne hjertet hans slå i en rolig rytme. "Jada, det er bare mye å ta inn," hvisker jeg og ser ut vinduet igjen. Greinene på trærne svinger i takt med vinden og gir fra seg en lav svusje-lyd.

Jeg kjenner Emre legge hodet sitt forsiktig på skulderen min.

Det kom visst et nytt kapittel i dag 😊
Litt kort, men håper dere liker det 😅