Den sterkeste

Jakt

Emre sine armer forsvinner sakte, men sikkert vekk fra kroppen min. "Skal vi gå inn i stuen?" Jeg nikker sakte og snur meg rundt. Han ser på meg med et medfølende blikk. Ingen sier noen ting. Til slutt snur Emre seg og begynner å gå mot døren. Jeg følger stille etter.

Når vi kommer inn i stuen sitter Morten og leser avisen, Miranda, Egil og Majvor snakker sammen, og Elise sitter og leser i et blad. "Blir dere med på jakt?" Miranda ser på meg og smiler. "Ja, jeg føler meg litt tørst," sier jeg og puster lettet ut for at hun ikke spør om det går bra med meg.

Jeg, Miranda, Egil og Emre begynner å løpe hver vår vei. Vi har avtalt et møtested, men også at vi ikke skal løpe så langt vekk fra hverandre siden dette er min første gang å jakte etter å lagt i en slags koma så lenge.

Jeg lukker øynene. Noen fugler kvitrer et par meter fra meg. Et rådyr løper noen få kilometer fra meg. Jeg åpner øynene raskt og begynner å løpe en liten omvei. Rådyret begynner å løpe mot meg uten å vite det. Jeg hopper opp i et tre og venter til det skal løpe under meg. Etter et par sekunder kommer det løpende.

Når det er rett under meg hopper jeg ned og tar tak i hodet før jeg biter hun i halsen. Hun gir fra seg noen små lyder og prøver å stri imot, til ingen nytte. Fuglekvitteret som jeg hørte før, er borte. Jeg ser ned på det hjelpeløse dyret som ligger mellom beina mine. Det ligger ganske så rolig nå. Giften må ha spredd seg. Jeg setter meg ned på huk og begynner å suge ut blodet. Det ferske blodet renner nedover halsen min. Jeg lukker øynene og bare nyter det. Dette rådyret har vært i god form. Løpt nok, spist, nok, drukket nok. 'Hvordan kan hun være den sterkeste?' Jeg åpner øynene og blunker et par ganger. Hvem var det? Jeg kjenner ikke stemmen igjen. Noen tenker noe om meg. Jeg ser meg litt rundt, men det er ingen her.

"Går det bra med deg?" Jeg snur meg raskt rundt og ser Egil og Emre komme mot meg. Begge ser på meg med et bekymret ansikt. Jeg blunker et par ganger. Hvem sin stemme var det? Jeg ser på dem. De tar et par skritt mot meg. "Ehm, jada, det går bra," sier jeg uten å egentlig være helt sikker. Miranda står plutselig ved siden av Egil. "Er alle ferdig da?" Jeg nikker og ser bort på Emre. "Ja, jeg er ferdig". "Jeg og".

Vi begynner å løpe hjemover. Ingen sier noen ting på hjemturen. Når vi kommer hjem, setter jeg meg i sofaen ved siden av Morten. Egil setter seg ved Majvor og legger en arm rundt henne. Emre setter seg ved siden av ham igjen. "Kanskje vi kan bli litt bedre kjent?" Majvor ser på meg og smiler. "Ehm, jada". Jeg ser på bort på Egil som allerede ser på meg. 'Hun ser ikke særlig komfortabel ut der hun sitter'. Jeg rister tanken av meg og ser på Majvor.

"Vel, jeg heter Maria og er 14 år. Ehm, jeg har ikke vært vampyr så veldig lenge, og jeg har noen krefter". Det siste mumler jeg fordi jeg ikke er helt sikker på om det høres kult ut eller egoisitsk ut. Majvor sier ikke noe om den siste delen, men nikker bare. "Jeg heter Majvor og er 14 år, eller egentlig mye eldre, men siden jeg er vampyr så, ja, vi blir jo ikke eldre". Hun ler en liten latter og trekker på skuldrene. Jeg bare smiler og nikker. Majvor virker jo hyggelig, men det er bare noe jeg ikke liker med henne. "Jeg og Egil har vært gode venner i mange år, men nå er vi kjærester," fortsetter hun og ser opp på Egil. Han møter øynene hennes et lite sekund før han ser på meg. Jeg prøver å høre tankene hans, men alt han tenker på er fargen blå. Det er noe han ikke vil at jeg skal høre. "Vi ble kjærester da du var på den store testen av de Mektige". Hun fortsetter å snakke, men jeg klarer ikke å høre skikkelig etter. Egil ser på meg med noen øyne jeg aldri har sett før. Stemmen til Majvor forsvinner litt etter litt. "Kan jeg snakke med deg?" Jeg ser på Egil. Snakke med meg? "Alene?" Han legger et unødvenig stort trykk på ordet. Jeg nikker svakt.

Yey! Nytt kapittel 💕
Hva synes dere om Majvor?🤔
Jeg skal på hyttetur nå😅
Ha en flott sommerferie videre 😊