Den sterkeste

Mor og far?

Vi stopper opp. Det er ikke en eneste lyd. Jeg lukter ut i luften. De er her et sted, men jeg klarer ikke å vite hvor de er. Lukten kommer fra alle kanter. De har løpt rundt oss for å forrvirre oss.  Jeg ser bort på Kasper. Han har snuten høyt opp i været. "Neimen, se hvem som er her da". Jeg snur meg rundt. Der står de. Mor og far. Jeg vet ikke om jeg kan kalle de det lenger. Det er så fremmede for meg. Ordene til Sam popper opp i hodet. "Foreldre burde ikke prøve å drepe sin egen datter, Maria. Det er ikke vanlig". Skal jeg kalle de mor og far? Det blir jo også rart å kalle de deres navn. 

"Hvordan går det?" Far ser på meg med smale øyne. "Trenger du beskyttelse når du skal ut og jakte? Er du så svak?" Han ser bort på Georg og Kasper. Deretter plaserer han øynene på meg. Harde, kalde øyne. "Hvordan har du det?" Han gir meg et smil som bare sier trøbbel. "Har du det vondt? Hvordan går det sirklene dine? Gir de deg ennå vondt? Er det blitt verre?" Han ser ned på armene mine, men det han ikke vet er at de er borte. Den lange genseren min skjuler de bare armene mine. "Så? Skal du si noe?" Han ser på meg med et utfordrende smil. 

Jeg lukker øynene et lite sekund og tar et dypt innpust. Han prøver bare å få meg til å føle meg dårlig. Hold roen, Maria! Hold roen! Jeg kan kjenne at det er noe som stikker, men prøver å ikke tenke på det. "Foreldre burde ikke prøve å drepe sin egen datter, Maria. Det er ikke vanlig".  Setningen til Sam gjentar seg om og om igjen. Jeg åpner øynene og ser på han.

Han har ennå det idiotiske gliset i fjeset sitt. Jeg gir han et like idiotisk smil tilbake før jeg begynner å snakke. "Vel, kan jeg ikke takke dere? På grunn av dere er jeg blitt mye sterkere". Jeg trekker på skuldrene og later som at det er ingenting. Hele far blir stiv. Han strammer alle musklene og ser på meg med et overrasket ansikt. Mor gjør det samme. Det varer kun i et par sekunder, men jeg ser det tydelig. De henter seg raskt inn igjen og ser på meg med smale øyne. 

Vi blir stående og se på hverandre. "Hvordan er hun enda sterkere?" "Hvordan har hun overlevd bittet av oss? Ingen vampyrer overlever for mye gift!" Jeg ser på mor. Hun har forandret seg siden sist gang jeg så henne. Håret er mye kortere, kroppen er så anspent. 

Plutselig løper far mot Georg. Før han får tak i Georg, har han allerede flyttet seg. Jeg ser på far stupe mot bakken. Georg gir meg et lite smil og nikk som sier at han har alt under kontroll. Siden Georg kan se framtiden, vet han hva far prøver på og har sjansen til å dukke under. Jeg snur meg mot Kasper. Mor holder et godt grep rundt Kasper. Han prøver å vri seg unna, men hun holder han godt. Et lite hyl kommer fra Kasper. Jeg bruker kraften min mot henne. Hun slipper han med en gang og legger seg i fosterstiling med hendene over hodet. Man kan se at hun har det vondt. Jeg ser over på far, og ser om han får med seg hva jeg gjør mot mor. Som jeg tenkte, ser han allerede på meg med store øyne. 

Jeg stopper å bruke kraften min på mor. Far løper med en gang bort til henne og hjelper henne opp. Han legger en hånd på ryggen hennes og stryker henne forsiktig. "Jeg gir dere 1 advarsel! Hold dere langt vekk fra meg, de Mektige, familien til Kasper og familien til Morten! Hvis ikke skal dere få svi". Jeg snakker med sammenbitte tenner og ser på dem med et utfordrende blikk. De prøver å stirre frekt tilbake, men jeg kan se et lite hint av redsel i øynene deres. 

Allerede onsdag? 😅 

Håper dere liker kapittelet 💕