Den sterkeste

Test?

Jeg ser på mannen. Fjeset hans forandres. Øynene blir om til noen andre øyne. Smilet blir om til et annet smil. Nesen forandrer seg ikke så veldig, men litt. Plutselig er det ikke en fremmed mann som ligger under meg. Det er Gustav! Jeg slipper han med en gang. "Hva i alle dager er det du gjør?" Spør jeg og ser på han. Han begynner å le. "Her". Jeg rekker ut hånden min og hjelper han opp. "Tusen takk," sier han og retter på klærne sine. Mer sier han ikke før han går mot plassen sin. Roger flytter seg med en gang.

"Hva er dette for noe?" spør jeg og ser på Jakob. Han smiler til meg. "Dette var en test," Jakob klapper i hendene sine. En ting han alltid gjør når han er glad eller spent. "Hva?" Jeg løfter øyenbrynene mine og trekker på skuldrene. Enda en test? "Ja, vi har samlet mange venner som har krefter, og vi ville se om du klarte å få alle ned". Georg snakker med en rolig stemme. Han har ikke sagt et eneste ord til nå. "Krefter? Jeg la ikke merke til at noen av dem, unntat Gustav," jeg ser på han og gir han et lite smil før jeg fortsetter: "har brukt krefter på meg". "Vel, du har skjoldet ditt da. Det er derfor du ikke la merke til noen av kreftene. Gustav er den eneste som klarte å trenge igjennom skjoldet ditt. Men uansett, du besto". Lina snakker i en så uinteressert tone som mulig. Hun gjør det med vilje. Bare la det gå, Maria, bare la det gå.

"Hvorfor gjør dere disse testene på meg? Dere gjorde jo den testen hvor jeg skulle finne Egil, også denne. Hvorfor?" Jeg snakker i en irritert tone. Dette er bare idiotisk. Hva er vitsen med å ta disse testene på meg? Den testen hvor jeg skulle finne Egil var forferdelig! Jeg husker hvor bekymret jeg var for han. Alt var bare kaos.

"Vel, det er slik at vi har aldri hatt en vampyr som er så sterk, i hvert fall ikke så sterk når man er så ung". Jeg ser på Jakob som ennå holder håndflatene mot hverandre og ser på meg med et stort smil. "Jeg er ikke så ung. Jeg har vært vampyr i over 1 år nå," mumler jeg og himler smått med øynene. Georg slipper ut en liten latter. "Jo, du er ung". Han ler enda mer. "De fleste i dette rommet har vært vampyr i over 100 år". Jeg biter meg svakt i leppen for å ikke gape, og nikker et lite nikk.

"Hvordan kjenner dere alle disse folkene?" Jeg snur meg og ser rundt meg. Alle har kommet seg opp på føttene og ser på meg. Det er ikke så mange egentlig, men hvis alle har krefter, kan jo ikke jeg, Egil, Emre eller Elise være så spesielle. "Vi er de Mektige, husk det. Hver gang det kommer en ny vampyr til verden, får vi vite det". Jeg bare nikker.

Jeg husker da de kom for å møte meg, men jeg trodde det var fordi jeg hadde krefter. Gjør de det hver gang det kommer en nyfødt?

"Maria, du er utrolig sterk! Du må ta godt vare på kreftene dine". Georg snakker med en rolig stemme. Han snakker alltid rolig til meg. Jeg nikker. "Det går også ann å trene opp kreftene dine". Jeg fortsetter å nikke.

Vi snakker litt mer om hvordan jeg kan trene de forskjellige kreftene mine. Etter en stund med snakking sier jeg at jeg burde gå hjem. De nikker og sier at de forstår.    

Hvorfor blir kapitlene så korte? 🙁
Vel, jeg starter snart på skolen 😬
Ny skole, ny start, nye venner, nye muligheter 😄