Den sterkeste

Drømmehuset

Jeg går opp trappene til 1. etasje. Nå har jeg vært nede i kjelleren. Der er det kun gamle ting. Ting som man ikke trodde finnes nå.

Det er gått 1 uke, og ingenting har skjedd. Eller Kasper har blitt bedre, noe som er bra! Ribbeina er på plass igjen som om ingenting har skjedd. Jeg går inn på kjøkkenet og ser litt i hyllene og skufftene. Det er ikke noe spesielt som skiller seg ut fra andre kjøkkener. Jeg sukker og fortsetter opp til 2. etasje. Unntatt det med Kasper, har det ikke skjedd noen ting. Jeg begynner å bli ganske lei av dette. Vi gjør bare det samme om og om igjen. Jakter og sitter i stuen og snakker. Jeg vet ikke hva jeg skal snakke om lenger. Vi snakker om alt og ingenting. Koselig, men er litt lei av det. Derfor spurte jeg om jeg kunne se litt rundt i huset siden jeg faktisk ikke har gjort det. Morten og Miranda sa at jeg bare kunne gå rundt og kikke over alt.

Huset deres er digert! Så lyst og åpent. I kjelleren fant jeg gamle gjenstander.

Stoler som er så gamle at man ikke kan sitte på dem
Bord som er laget av de fineste eiktrærne, med håndlagte detaljer
Gamle kamera som dessverre ikke funker
Et stort gammelt ur som avslører at den stoppet klokken 08.56.
I 1. etasje er det bare kjøkken, stue og gang.

Jeg går opp til 2. etasje. Her er det kun en liten gang med 5 forskjellige dører. Soverommene til Morten og Miranda, Elise, Emre og Egil, og arbeidsrommet til Morten. Jeg har ikke fått et soverom, men det er fordi at vi egentlig ikke trenger det. De har det kun fordi det skal virke normalt. Jeg burde ikke gå inn på de forskjellige rommene. Det blir vel litt drøyt. Jeg har jo allerede sett Emre og Egil sine rom. Hvorfor skal jeg trenge å se Miranda og Morten og Elise sine rom?

Jeg går opp enda en etasje. Loftet. Siste etasjen. Huset er jo digert! Jeg åpner døren og går inn. En liten kulde sprer seg rundt kroppen. Et vindu står åpent og lar vinden blåse inn i rommet. Jeg ser meg litt rundt. Det står et par stoler i et av hjørnene. På en av veggene er det en diger bokhylle fullt med bøker. På en annen vegg er det en lang hylle med småting. Jeg går bort til en liten skulptur. Det er formet som et hode. Håret er langt og satt i en lav dult. Jeg løfter det og ser på det.

Tanker på mor og far dukker opp i hodet mitt. Hvorfor er de etter meg? Hva er det de egentlig vil? Hvorfor vil de drepe meg? Var jeg ungen de ikke ville ha? Fikk de meg ved et uhell? Jeg setter den lille skulpturen ned igjen og går videre bortover hyllen. Det ligger en krone. Jeg smiler for meg selv. Kronen er veldig detaljert med små krystaller.

Kanskje den er Egil sin?

Egil, det nesten helt hvite håret hans, smilet hans. Jeg husker den gangen vi kysset. Vi kysset ute i skogen. Følelsen var ubeskrivelig. Jeg følte meg så heldig, så glad. Jeg følte jeg var verdt noe. Nå er jeg ikke så sikker på det. Han har jo Majvor. Det virker som at de er veldig glade i hverandre. De har jo alltid noe å snakke om, og det virker som at de aldri er uenige i noe. Jeg sukker et lavt sukk for meg selv og legger kronen på plass. Hvorfor bryr jeg meg? Jeg liker jo ikke Egil engang.

Jeg går videre til et bilde i en ramme. Det ser ut som bildet er gammelt. Fargen i det ene hjørnet er borte, men man ser godt hvem det er. Emre. Han ser ikke så gammel ut. 8 år kanskje? Håret hans er litt lenger der og fjeset er tykkere. Selv om det bare er et portrettbilde, ser man at han ikke har så mye muskler som nå. Han ser faktisk ganske tynn ut. Nå er han jo ganske stor. De store armene rundt min lille kropp. Stemmen som nesten alltid virker rolig, uansett hvordan situasjonen er. Det varme smilet hans. Arret på den ene hånden. Hvordan har han fått det? Har det noe med fortiden hans?

Jeg går videre til et par andre gjenstander. Kasper popper opp i hodet mitt. Jeg savner gamle dager. De gangene jeg var hos Helene og Sam. Det var så koselig. Da vi spiste middag sammen, eller spilte kort eller brettspill. Jeg gjorde aldri det med foreldrene mine. "Foreldre burde ikke prøve å drepe sin egen datter, Maria. Det er ikke vanlig". Kanskje mor og far ville ha en sønn og ikke datter?

Jeg går videre til enda et bilde. Dette bilde er av de Mektige. Alle sammen er på bildet. Til og med Roger. Ingen smiler. Jakob står i midten. Jeg ser på Lina. Øynene hennes er røde. Hun ser ganske anstrengt ut. Hvorfor ser hun alltid anstrengt ut? Jeg ser på Roger som står ved siden av henne. Han er assistenten til Lina. Hvorfor trenger Lina egentlig en assistent? Er det bare fordi hun vil ha han i de Mektige, men han har ikke noen spesielle krefter? Jeg ser bort på Georg. Øynene hans er de samme koselige, selv om han ikke smiler. Jeg husker da han prøvde seg på kjærligeførlikk og da han kysset meg. Han kysset meg faktisk. Dessverre følte jeg ikke noe da. Eller jeg følte noe, men ikke det samme som med Egil. Georg virke som en så koselig fyr, men kun som venn.

Jeg går bort til en bok som ligger på hyllen. Det er en gammel bok med et mønstret bokomslag. Jeg løfter det opp og åpner det. En sammenbrettet lapp faller ut og lander på gulvet. Jeg bøyer meg ned og tar det opp.

Endelig et langt kapittel 💕