Den sterkeste

Samlet fra hele verden

"Hva er det som skjer her?" Lina er borte ved oss på null komma niks. Hun tar Roger i armen og drar han et par meter fra meg. Jeg tar også et par skritt vekk fra dem. "Vi bare snakket," Roger snur hodet på Lina og gir henne et kyss på tinningen. Hun ser på meg med smale øyne. "Lina," Roger hvisker navnet hennes lavt og gir henne et til kyss på tinningen. Hun gir meg et siste stirr før hun snur hodet mot Roger. Leppene deres er så nær. "Jeg elsker deg," hvisker hun og gir han et kyss på kinnet. Deretter tar hun et bedre grep rundt armen hans og drar han bort fra uten å si noe til meg. Roger snur seg mot meg og ser på meg. "Unnskyld, snakker med deg senere?" Jeg gir han et lite nikk og smiler et svakt smil.

Når jeg ikke ser de lenger, legger jeg merke til at jeg strammer musklene. Jeg trekker på skuldrene og sukker lavt for meg selv. Hvorfor er egentlig Lina slik som hun er? Vi snakket bare. Det skjedde ingenting mellom oss, og det kommer ikke til å skje noe mellom oss heller. Roger er ikke min type. Han er en god venn, men ikke noe mer.

Jeg går bort til hovedrommet og åpner dørene. Alle i de Mektige står og snakker med noen. Jeg ser rundt meg, men kjenner ingen andre kjente fjes enn de Mektige. Plutselig blir det helt stille. Alle snur hodene mot meg. Jakob rekker en hånd mot meg og begynner å snakke. "Dette er Maria, den sterkeste vampyren som noen gang har levd!" Alle klapper mens de neier og bukker mot meg. Jeg gir et beskjedent smil og nikker et lite nikk. Alle smiler til meg, deretter snur de seg mot personen eller personene de snakket med før jeg kom.

Jeg går bort til Georg. Han står og snakker med 2 andre menn. "Maria, dette er Willy og Avar". Jeg rekker ut hånden mot Willy. "Hyggelig å møte deg," sier jeg samtidig som han tar hånden min. Han tar et godt grep rundt hånden min, eller føles det bare sånn? Hånden hans er mye større enn min. Det er vel bare det.

Jeg rister av meg tanken og slipper hånden hans. "Unnskyld, men kjente du noe spesielt?" Willy presser fingrene mot hverandre. Man kan høre en svak knekke-lyd i beina. "Nei?" Jeg sier det mer som et spørsmål enn et svar. Burde jeg kjent noe spesielt? "Georg," Willy tar hånden mot han. Det er lett å se at Georg egentlig ikke vil, men han tar hånden hans til slutt. "Du kan slippe nå," Georg trekker hånden sin raskt tilbake. "Willy har en kraft. Han er ekstra sterk," sier Georg og rister hånden sin litt. Jeg nikker og smiler mot Willy.

Han virker ikke typen til å være ekstra sterk. Armene hans ser muskuløse ut, men ikke så muskuløse at det er en kraft. Beina hans ser ganske muskuløse ut. Jeg vet ikke jeg. Hvis jeg skulle trodd at noen hadde en kraft som var at de var ekstra sterke, hadde jeg trodd Emre. Han virker som typen til å være ekstra sterk.

"Jeg er Avar, hyggelig å møte deg," Avar rekker ut hånden. Stemmen hans avslører at han er fra et annet land. Kanskje Kroatia? Jeg har hørt at Kroatia er et fantastisk land, men jeg har aldri vært der. Øynene hans er lysebrune. Håret hans er mørkebrunt, og med striper av samme farge som øynene.

"Så dine foreldre vil altså drepe deg?" Willy ser på meg med sammentrukket øyenbryn. Jeg nikker og sier et svakt ja. Det er derfor alle er samlet her. Nå gir det mye mer mening. "Vet du hvorfor? Eller er det en spesiell grunn?" "Altså, nei, eller jeg tror ikke det er en spesiell grunn. Hvis de har en grunn, vet ikke jeg om den". Jeg trekker på skuldrene. "Men nå er vi alle samlet her for å beskytte deg og din familie," Avar klapper meg på skulderen og gir meg et oppmuntret smil. Jeg kan ikke annet enn å smile tilbake. "Takk".

"Maria, Maria!" Jeg snur meg og ser Jakob komme mot meg med en dame ved siden av seg. Han klapper hendene sammen og gir meg en svak klem. "Dette er Diana". Jeg ser bort på damen som står ved siden av Jakob. Hun har lyst hår og knall røde lepper. "Hyggelig å endelig få treffe deg," hun nikker et svakt nikk mot meg. Jeg nikker svakt tilbake. Deretter ser jeg på henne. Hun ser på meg. Øynene hennes forandrer farge. De går fra brune til røde. Jeg vet at hun prøver å gjøre noe mot meg, men klarer ikke å kjenne noe. I stedet ser jeg bort på Jakob. Han ser nøye på meg.

"Wow, kjente du ingenting?" Diana lener seg mot meg. Jeg ser litt uforståelig på henne, men rister svakt på hodet. "Nei, hva prøvde du på?" "Diana har en kraft hvor hun får andre til å miste hukommelsen," "Men jeg fikk det ikke til på deg," avbryter hun Jakob. Jeg nikker, men forstår ikke helt hvordan den kraften er annerledes enn de andre kreftene. Akkurat som om Jakob kunne lese tankene mine, begynner han å snakke: "Kraften hennes er ganske sterk. Den er faktisk så sterk at hun klarer å bryte seg gjennom skjold". "Men ikke mitt?" Jeg trekker øynebrynene litt sammen. Diana rister på hodet.

Hva synes dere? 🙈
Jeg har det så travelt nå for tiden....😬
Håper dere hadde en fin uke😘😅