Den sterkeste

Tanker?

"Hvordan går det med deg?" Morten hopper opp på kjøkkenbenken og klapper ved siden av seg. Jeg hopper opp ved siden av han. "Det går fint med meg". Jeg smiler til han. Han nikker og gir meg et lite smil tilbake.

Det blir stille melllom oss. Jeg biter meg svakt i underleppen. Var det noe mer han ville si? Hvorfor blir det alltid stille mellom oss? Venter han på at jeg skal spør han tilbake? Kanskje jeg burde gjøre det? Det er jo høffelig å spør han tilbake.

"Så, hvordan går det med deg da?" Spør jeg og ser på han. Han nikker et lite nikk før han sier: "Fint med meg også". Så blir det stille igjen. Vel, det gikk jo bra da. Hva mer er det å spør? Jeg ser mot døren. Majvor ler en lav latter av noe Egil sa eller gjorde.

Morten kremter litt. Jeg flytter fokuset på han. "Emre og Egil har snakket om at du har vært litt, ehm, borte av og til". Jeg ser på han. Borte? Jeg har jo ikke vært borte. Vent litt, mener han de gangene jeg har fått noen sine tanker inn i hodet? Tankene til noen jeg ikke klarer å vite hvem.

"Ja, ehm, jeg får tankene til noen, men jeg vet ikke hvem sine det er". Jeg ser vekk et lite sekund. "Maria! Dette er alvorlig. Hva er det personen har tenkt?" Morten ser på meg med en stor rynke i pannen. Hvorfor er dette så viktig?

Jeg stryker meg i pannen. Hva var det personen tenkte? "Ehm, første gangen tenkte persoen noe med at jeg er den sterkeste. Og andre gangen lurte hun eller han på hvorfor hun/han ikke kunne ha krefter". Morten nikker og klør seg på haken. "Så det må være en person som vet at du har krefter og som ikke har krefter selv". Jeg nikker. "Men klarer du ikke å høre hvem sin stemme det er?" Morten har kommet nærmere meg. Han ser inn i øynene mine. "Nei, det er så rart! Det er nesten som at stemmen har blitt forandret. At noen har brukt et taleprogram eller taleveksler". Jeg sukker høyt og trekker på skuldrene. Han nikker litt usikkert med hodet.

"Har du fått noen andre tanker?" Jeg rister på hodet og sier: "Nei, så vi får bare vente å se". "Ja, og du må gi beskjed med en gang!" Jeg nikker.

"Skal vi gå og si hei til Kasper nå?" Han hopper ned fra benken og strekker en hånd til meg. Jeg nikker og tar hånden hans. Vi går opp trappene og inn til kontoret hans. Kasper ligger i en seng med et par puter under kroppen så får han til å ligge i en spesiell stilling. Øynene hans er halvåpne og det renner svette fra pannen hans. Alle står ved sengen. Emre og Egil står og snakker sammen om noe, Elise og Miranda står og hører på samtalen til Egil og Emre, og Majvor står og ser på Kasper. Det er noe i øynene hennes. Jeg klarer ikke å se hva det er, men det er som om hun stirrer på han. Det er verken med medfølelse eller tristhet i øynene hennes.

Søndag 💕
Jeg fikk ikke lagt ut kapittel på onsdag fordi vi har begynt å få ganske my lekser..... 😕
Unnskyld🙄