Den sterkeste

En felle

Jeg ser rundt meg. Alle ser på meg. Jeg ser bort på Oskar. "Mange av vennene til foreldrene dine har krefter. Nesten alle har krefter, til og med de nyfødte, og foreldrene dine". Jeg gir han et lite nikk og smil for å vise at jeg har hørt tankene hans. Han var faktisk til bruk for noe. Jeg visste ikke hva han kunne være nyttig til. Å vite om andre har eller ikke har krefter er ikke kraften jeg ville ha valgt å ha, men den er jo ganske nyttig nå.

Jeg visste ikke at foreldrene mine hadde krefter! Hvilke krefter er det de har? Oskar gir meg et lite nikk tilbake. Deretter snur jeg meg mot foreldrene mien og tar noen skritt framover jeg også.

"Maria, så godt å se at du er i live". Mor snakker med en falsk, ironsk tone. Hun legger til noen diva-armer. Jeg sier ingenting, bare ser på de. Hva er det de egentlig vil? Hvorfor så mye drama? Hvis de vil ha kamp, så vil de ha kamp, ikke alt dette tullet her.

Far begynner å snakke. "Du var alltid den datteren vi ønsket, flink på skolen, gjorde alltid det beste, sosial, jeg kommer nok til å savne deg når du forsvinner". Jeg legger merke til at han legger trykk på ordet når. "Ja, jeg kommer også til å savne deg. Jeg husker alle gangene du satt på kjøkkenet, alene og spiste middag, eller alle de gangene du ikke visste at vi ikke var hjemme".

Flashback

1. "Mor!" Jeg ser frustert på matteoppgaven jeg prøver å løse. "MOOOR!" skriker jeg enda høyere. Stuen er jo rett ved trappen. De må jo høre meg rope. "FAAAAR!" skriker jeg alt jeg kan. Hva er det de holder på med? Jeg sukker og slenger blyanten fra meg. Deretter åpner jeg døren til rommet og skriker; "MOOR! JEG TRENGER HJELP!" Jeg prøver å høre om de lager lyder nede, men det er helt stille. De sa jo at de satt i stuen, og hvis jeg trengte hjelp var det bare å rope. Jeg sukker enda en gang og løper ned trappene. Mor sitter i sofaen og strikker på et stort teppe, mens far leser avisen. Hvordan har de ikke hørt at jeg har ropt?

2. Jeg sukker og ser opp i taket. Hvorfor hører de meg ikke når jeg roper? "MOOOOR!" skriker jeg av full hals. De må jo være døve. Jeg reiser og ser på oppgaven jeg fikk av læreren. Ok, hva hvis jeg prøver abc-formelen? Vil det funke? "MOOOR!" skriker jeg rett før jeg begynner å prøve å løse oppgaven.

3. Jeg åpner døren til rommet og går ned trappene. "Jeg har ropt, men dere-," jeg stopper opp og ser i stuen. Ingen sitter her. Mor og far sa de var nede i stuen, men de er her jo ikke. Jeg sukker. Dette er ikke første gang de ikke hører meg når jeg roper. "Vennen? Er det deg?" Jeg hører stemmen til mor fra kjøkkenet. Så det er der de er?

Flashback slutt

Jeg ser sint på foreldrene mine. Så de var faktisk vekke? Har alt de har fortalt meg vært løgn? Pust, Maria, pust. De gjør det med vilje. Vi kan ikke angripe dem, hvis de ikke gjør noe ulovlig. Det var en klar beskjed fra De Mektige. De hadde allerede advart meg om dette. Foreldrene mine prøver bare å gjøre meg sint og trist.

"Jeg vil be om en avtale," sier jeg og prøver å høre så rolig ut som mulig. Jeg ser nøye på dem. De begynner plutselig å sprute ut i latter. Man kan høre at det meste er fake, men det er hint av ekte latter også. "Hva slags avtale da?" Jeg puster dypt inn. "Vi går hver for oss, og snakker aldri mer sammen. Dere holder dere med så lav profil som mulig, og vi skal holde oss borte fra dere". Foreldrene mine ser på hverandre. De veksler noen blikk før de snur seg mot meg. "Dessverre kan vi ikke gjøre det. Vi lovte de nyfødte bak oss," mor peker diskré bak seg. "At de skulle få drepe noen vampyrer, noe de aldri har gjort før". Jeg trekker øyenbrynene sammen. Vi står og ser på hverandre. Ingen sier noe.

"Kan jeg få spør om noe?" Munnen snakker uten at jeg tenker meg om. "Hvorfor? Hvorfor vil dere drepe meg? Hva har jeg gjort gale?" Jeg ser på dem med øyner som hinter tristhet. "Ååå, vennen, det er ikke deg altså". Jeg himler smått med øynene. Nei, det er ikke meg, det er de sant? Idioter. "Det er bare at du er så sterk, og vi liker det ikke. Du kan for eksempel komme ut av kontroll". Jeg? Komme ut av kontroll? Hah, det er det beste jeg har hørt. "Ja, kanskje, men jeg har ikke kommet ut av kontroll. Dere har ingen grunn til å drepe meg". Jeg snakker med sammenbitte tenner. Mor lener seg så vidt mot meg og snakker med sammenbitte tenner hun også. "Ja, men da er det vel best å ta knekken på deg før det kommer til å skje".

"Maria, Avar kjenner at det snart kommer til å skje noe negativt. Du må være klar!" Tanken til Jakob er så sterk. Plutselig skjer alt så raskt, men er forberedt på det. Foreldrene mine går til angrep på meg. Alle begynner å løpe mot hverandre. Jeg kan se hvor desperate de nyfødte er i sidesynet. Foreldrene mine har ikke lært dem hvordan de skal slåss? Jeg hører et høyt ul, som betyr at Kasper og Sam har gjort seg om til varuler. De begynner å angripe, og jeg kan høre at de river av hodene til nyfødte. En lyd som er ganske lik å knuse glass. Jeg begynner å bruke kraften min på mor og far. De lager et høyt skrik før de faller i bakken og vrir seg i smerte. Jeg ser ned på dem. Hva gjorde jeg gale?

"Maria!" er det plutselig noen som roper. Jeg snur meg rundt. Alt jeg ser. Miranda som også ligger i smerte. Egil som blir holdt av 2 nyfødte som er klare til å rive av hodet hans. Roger som ser forvirret rundt. Noen må bruke en kraft på han slik at han ikke klarer å se rundt seg. Jeg ser Steffen som blir holdt av Willy og 3 nyfødte vampyrer. Jeg ser ned på foreldrene mine, og stopper å bruke kraften min.

"Alt var en felle!" skriker jeg til dem

Oi, faktisk over 1000 ord! 😊
Det var jo egentlig mål å ha ca. 1000 ord på hvert kapittel, men jeg har ikke akkurat klart å holde det målet 😅