Den sterkeste

Kasper

"Skal vi gå ned? Jeg tror ikke jeg klarer å trene mer," Emre gnir seg litt i pannen for å understreke at han begynner å få hodepine. Jeg nikker. "Ja, jeg kjenner det også". Vi reiser oss og begynner å gå ned. En forferdelig lukt treffer nesen min slik at jeg nesten brekker meg. Vi går inn i stuen. Alle holder seg for nesen og konsentrer seg om å stenge lukten ute. Lukten er enda verre i stuen enn i trappen. "Kasper er utenfor," Elise snakker i en skarp tone. Kasper?

Jeg går ut døren og ser Kasper stå der. Buksen han har på seg er en blå knebukse og en grå singlet. "Hva gjør du her?" Jeg lukker døren bak meg og går bort til han. De bare føttene mine treffer den kalde og våte bakken. "Jeg ville bare spørre om det går bra med deg?" Han smiler et varmt smil til meg. Et smil jeg ikke kan motså å smile tilbake. "Det går bra med meg! Tusen takk," jeg går helt bort til han. Han tar de siste skrittene bort til meg og fanger meg i en klem. Kroppen hans er blitt større. Armene er blitt mer kraftige og jeg kan kjenne den harde magen under singletten. "Du må være forsiktige Maria," hvisker Kasper til meg. Jeg gir han bare et lite nikk. Lukten borrer seg i nesen.

Vi går ut av klemmen. Jeg ser på han. Han ser på meg. Bak han kommer det noen ut av buskene. Jeg ser over skulderen hans. Faren hans, Sam kommer ut. "Heia Maria". Han kommer bort til meg og gir meg en rask klem. "Unnskyld," hvisker han inni klemmen. Jeg ser på han uforståelig. "Foreldre burde ikke prøve å drepe sin egen datter, Maria. Det er ikke vanlig". Jeg nikker. Nei, jeg tror nok ikke det er vanlig. "Unnskyld for at de drepte Helene". Ja, foreldrene mine drepte Helene. De drepte moren til Kasper. Konen til Sam. Jeg vet bare ikke hvorfor. Hvorfor trengte de å blande inn familien til Kasper?

"Kom her!" Kasper drar Sam og meg inn i en gruppeklem. Lukten trenger seg inn i neseborene mine, men jeg prøver å ikke tenke så mye over det. I stedet nyter jeg øyeblikket sammen med dem. Jeg savner dem. Jeg savner det å komme hjem til dem og spise Helene sine hjemmelagde middager. Favoritten min var kjøttboller. Siden foreldrene mine var vampyrer da jeg var mennesklig, spiste de jo aldri. De lagde mat til meg, men de spise aldri. Jeg hatet det. De lagde middag til meg, så var de borte. Jeg satt alltid alene og spiste mat, men med Kasper sin familie var det annereldes. Alle spiste og spiste. Sam og Kasper hadde ofte konkurranse om hvem som kunne spise mest. Selvfølgelig var det alltid Sam som vant, men det var vel fordi han var en full varulv. En annen grunn er at Sam er jo voksen. Kasper og jeg var ikke så gamle.

Vi går ut av klemmen og bare står og ser på hverandre en liten stund. Jeg kan kjenne at tårer samler seg, men jeg blunker dem vekk. Hvorfor kan ikke bare alt gå tilbake til det gamle livet?

"Jeg lurte på om du kunne gjøre oss en liten tjeneste, eller den er ikke så liten, men..." Han lar setingen henge. "Ja, hva som helst for dere!" "Vi fikk dette brevet," han tar ut et sammenbrettet ark fra lommen sin og gir det til meg. Jeg åpner det ikke, bare venter på at han skal fullføre setningen. "Vi lurte på om vi kunne bo hos dere". Kasper ser på meg med håpefulle øyne. Jeg ser ned på arket. Det står Sam og Kasper med en skrift jeg kunne kjent igjen hvor som helst.

Wow, ganske kort kapittel 😕
Jeg starter på skolen i morgen 😬