Den sterkeste

Redd? Redd for hva?

"Kan vi ikke bare møte de, så bruker alle kreftene sine på de?" Sack trekker på skuldrene og gir et litt trøstende smil. Ja, hvorfor kan vi ikke bare det? Det er jo en super plan! Jeg snur meg mot de Mektige. De ser på hverandre. Snakker sammen uten å si et eneste ord. "Vi liker ikke den idéen," sier Jakob helt enkelt. Jeg trekker øyenbrynene sammen. Liker ikke idéen? Hvorfor liker han ikke den idéen? Det er bedre enn å legge alt presset på Elise. "Hva med at vi først møter dem, og prøver å snakke fornuftig med dem da?" Sack trekker på skuldrene igjen. Jeg gir han et lite takkende smil. Han må skjønne at jeg ikke liker at vi legger alt presset på Elsie. "Og hvis de ikke vil snakke med oss, bruker vi kreftene sine på de, enkelt og greit". Jeg nikker meg enig. Det er jo en briliant idé. "Ja, det var jo derfor dere valgte alle i dette rommet. Dere valgte oss ikke tilfeldig," sier Kristian. De Mektige utveksler noen blikk igjen. Snakker sammen uten ord.

"Ok, vi har en plan da! Vi møter dem, prøver å snakke fornuftig med dem, og hvis de vil ha krig, får de en krig med krefter." Alle begynner å klappe. Jeg ser rundt meg. Alle er glade for at vi har en plan. Noen klemmer til og med hverandre. Jeg prøver å se glad ut, men det er vanskelig. Noe føles bare ikke rett.

"Maria, går det bra med deg?" Emre kommer bort til meg. Jeg nikker og snur meg mot døren. De fleste har begynt å gå ut. Hvofor involerte jeg alle disse menneskene? Tenk hvis noen skader seg? Da er alt min feil.

Jeg snur hodet opp mot vinduene. Hvem som helst kan knuse vinduene og komme inn. Jeg husker de Mektige testet meg. Gustav som gjorde seg om til en annen person og knuste vinduet for å angripe meg. Jeg puster dypt inn. Det er ingen som ville ha angrepet oss her. Vi er for mange. "Maria?" Jeg ser et siste blikk på vinudene. Det er ingen utenfor.

Plutselig tar Emre i armen min. Jeg snur meg raskt mot han og tar et par skritt bakover. Emre lar armen falle slapt til siden. Grunnen til at jeg snudde meg var jo for å se på han, men det var også en måte å ungå fysisk kontakt med han. Han skal bare ikke få fysisk kontakt med meg. Det skal aldri skje igjen. "Maria, jeg ser at du er urolig". Jeg rister svakt på hodet. "Nei, jeg er ikke urolig". Han vet det kun fordi han tok på meg, ikke fordi han ser det på meg. Jeg vet at han ikke kjenner meg så godt som jeg trodde. Han ser på meg med sammentrukket øyenrbyn. Jeg trekker på skuldrene og begynner å gå vekk fra han.

Nytt kapittel!😅
Jeg har forestilling i dag 😬😛