Den sterkeste

Foreldre....

Jeg åpner døren og lukker den sakte bak meg. "Hva var det de ville?" Emre står lent inntil en vegg. Jeg bare rister på hodet og svarer; "du får vite det med de andre". Han sier ikke noe annet, noe som overrasker meg litt, men vi begynner å løpe hjem i stillhet.

Når vi kommer inn i stuen, sitter alle slik de satt da vi forlot stedet. Alle legger vekk tingene de holder på med og snur hodene mot oss. "Vi skal flytte," sier jeg og ser bort på Morten. "Vi flytter til de Mektige". "Hæ? Hvorfor det? "Hva?" "Hvorfor?" Jeg kremter. "Jeg fikk en lapp av foreldrene mine, og de Mekitge mener at det er tryggest at vi flytter inn til de fordi da er vi flere hvis det skjer noe". Ingen sier noe mer, bare nikker. "Vi får vel pakke da," sier Morten og reiser seg opp.

Når alle har fått pakket, løper vi til de Mektige.

"Velkommen," Roger står og venter på oss. Han gir oss et hyggelig smil. "De andre spiser, så jeg har fått oppgaven til å vise dere rommene deres". Vi bare nikker og følger etter.

Jeg pakker ut klærne min og legger de i forskjellige skuffer og skap. Når jeg er ferdig går jeg ut av rommet og går bort til trappene. Det er en heis, men det vil ta lenger tid å vente på heisen så hvorfor gidde? Jeg begynner å gå opp trappene. Når jeg er kommet opp til 4. etasje, går jeg bortover gangen.

"Hei!" Jeg ser til min venstre side. Roger går ved siden meg. Han har hendene bak ryggen og overkroppen hans er lent litt fram over. Måten han går på minner meg om gamle dager, eller en velig intiligent person. "Kan jeg få spør deg om noe?" Roger ser på meg mens vi går nedover korridoren. Jeg nikker. "Hvorfor vil foreldrene dine drepe deg?" Jeg ser vekk og biter meg svakt i leppen. "Jeg er ikke helt sikker faktisk," mumler jeg og ser inn i øynene hans igjen. Han nikker et svakt nikk. "Foreldrene mine døde under spanskesyken". Han snur hodet rett fram. "Spanskesyken var en forferdelig sykdom som varte fra 1918 til 1920," han grøsser litt. "Mellom 50 og 100 millioner mennesker døde," fortsetter han og sukker et høyt sukk. "Så forferdelig," sier jeg. Vi stopper automatisk. Jeg ser han inn i øynene. Smerten i øynene hans får meg nesten til å gråte. "Foreldrene mine er ute der et sted og vil drepe meg for noe jeg ikke vet," mumler jeg og ser ut vinduet i enden av gangen.

"Men du vet at det ikke er din feil," han prøver å få øyekontakt med meg. "Uansett hva det er, er det ikke din feil," fortsetter han. Jeg snur hodet mot han igjen. Øynene hans ser inn i mine. Hendene hans er ennå bak ryggen. "Det verste er at jeg ikke vet hva jeg har gjort". Jeg sukker et høyt sukk. "Maria, det er ikke noe du har gjort. Foreldrene dine er bare sjalu på at du er en så sterk jente". Han tar et skritt nærmere meg og plasserer en hånd på hver skulder. Jeg gir han et takkende smil. "Jeg ønsket det var som før, da jeg ikke visste om vampyrer og varulver," mumler jeg og ser skrått ned i gulvet mens jeg lager et høyt sukk. Jeg kan høre at han ler en liten latter, og snur hodet raskt opp igjen. Øynene våre møtes. Hendene hans er ennå plassert på skuldrene mine.

"ROGER!"

Nytt kapittel på en mandag🙈😅
Unnskyld, men bedre sent enn aldri, sant? 😊