Utenfor ligger Emre i fosterstilling med hendene over hodet. Jeg stopper å bruke kraften min med en gang. "Argh, hvorfor gjorde du det?" Emre gnir seg i pannen. "Unnskyld, jeg kunne se energien gjennom døren, også trodde jeg at du skulle banke på, men du gjorde det aldri. Derfor trodde jeg at du prøvde å spionere eller lytte". Jeg trekker på skuldrene. Han reiser seg opp og retter litt på klærne. "Jeg hadde tenkt til å banke på, men så visste jeg ikke om du slappet av. Det var derfor jeg nølte litt og prøvde å høre om det var lyd inne på rommet ditt". Jeg ser flaut vekk.
Hvorfor trodde jeg at noen spionerte på meg? Er jeg virkelig så dum? Selv om jeg er sterk, betyr jo ikke det at jeg er spesiell og at noen ville ha spionert på meg.
Jeg ser tilbake på han. "Da jeg hørte fottrinn skulle jeg akkurat til å banke på, men jeg fikk ikke tid fordi, ja, du brukte kraften din". "Unnskyld, jeg ble plutselig veldig usikker på om det var noen som spionerte, eller om det var noen som skulle banke på". Jeg ser ned på føttene mine. Er litt skamfull for å ta tenkt at noen kanskje ville ha spionert på meg. Det blir stille mellom oss. Hvorfor trodde jeg at noen spionerte egentlig?
"Går det bra eller?" Emre løfter hånden. Han skal akkurat til å ta hånden min, men jeg legger armene i kryss over brystet. "Nei, det går ikke bra". Emre trekker øyenrbynene sammen. Jeg ser nøye på han, ser etter hint av nervøsitet, engstelse, angst. Noe som avslører at han holder noe hemmelig for meg. "Foreldrene mine vil drepe meg, vi skal snart i krig mot dem, og 2 av mine nærmeste lyver til meg". Jeg legger trykk på ordet lyver.
Emre bare ser på meg. Det er absolutt ingen tegn til at det er han som lyver til meg. "Hvem er det som lyver til deg?" spør han plutselig. Jeg himler med øynene. Tror han at jeg er så dum?
"Jeg hørte samtalen mellom deg og Egil, og jeg fatter ikke at du ikke har sagt noe til meg!" Jeg ser sint på han. Det sårer meg at han ikke har sagt noe. Jeg trodde jeg kunne stole på han, men nei. Den eneste grunnen til at han har gitt meg klemmer, holdt hånden min, tatt meg på skuldrene er fordi han har villet føle hvordan jeg føler.
Emre sier ingenting. Han ser på meg. Ser på meg med sammentrukket øyenbryn, ikke noe unnskyldende blikk. Og hvorfor sier han ingenting? Ikke engang et unnskyld.....
Utrolig kapittel, men bedre enn ingenting, sant? 😅
YOU ARE READING
Den sterkeste
VampireJeg er ikke som dem. Jeg var aldri som dem. Jeg kommer aldri til å være som dem. Maria er en vampyr, men ikke en vanlig vampyr. Etter at foreldrene hennes bet henne 2 ganger for å prøve å drepe henne, ble hun i stedet den sterkeste vampyren noen si...
