Dragehjerte

Bortkommen

Prolog
*Kaira*
Jeg smiler av synet av barna der de løper rundt og leker ved klatrestativet. De er sorgløse og glade. De bringer glede inn i hverdagen. Fantastiske små vesener. Jeg har blitt velsignet med fire fantastiske små jenter. De er alle en god blanding av meg og min mann. Men bare en av dem har mitt røde hår. De er forskjellige som dag og natt. Emma er kunnskapsrik og standhaftig. Paris er atletisk og fornuftig, Ariah er rolig og omsorgsfull og tar seg av søstrene sine, mens Tess er ivrig og temperamentsfull. Men selv om de virker som dag og natt, er de veldig nære som søsken, og elsker hverandre høyt. De støtter hverandre og beskytter hverandre på en rørende måte. De er min stolthet, og min største bekymring noen sinne. De har det godt. De lever et bekymringsfritt liv, oppdras i kjærlighet og rettferdighet. Mer enn jeg gjorde da jeg var barn. De vokser opp sammen med sine foreldre, som elsker dem høyere enn alt annet, noe jeg ikke gjorde. De har alt det jeg manglet som barn. Jeg har kommet langt, og har det bra, på tross av min noe urolige oppvekst. Jeg bodde aldri lenge av gangen på samme sted. Det slipper heldigvis mine barn. Den uroen, aldri å ha noen røtter som binder deg et sted og gir deg stabilitet, er slitsomt. Det fører til en håpløs lengsel og ensomhet som tærer en opp på innsiden. Heldigvis for meg, har jeg nå et anker i min mann, og et sted å kalle mitt hjem. Jeg har slått rot. Mye på grunn av han. Jeg kaster ett blikk inn døren til kontoret. Jeg kan se det mørke hodet hans der han sitter bøyd over papirarbeidet. Jeg har ikke vært ordentlig frisk på en stund og har ikke klart å holde på med det, så han hjelper meg. Stoltheten min holdt meg fra å spørre om hjelp, noe den ofte gjør. Jeg kollapset over skrivebordet. Nå har legen beordret meg til å holde meg i ro og hvile i en tid fremover. Jeg sitter i vinduet, i favorittstolen min med en kopp te i hendene. Jeg føler meg utbrent. Det er nytt for meg. Jeg må smile da de nydelige grønne øynene til mannen min møter blikket mitt. Han smiler til meg og jeg blir varm inni meg av kjærlighet. Det gjør nesten vondt. Det er en helt fantastisk følelse. Det gir energi, selv om jeg er sliten. Ubehaget og kvalmen bølger over meg og jeg må ta meg sammen og lener meg tilbake mot stolryggen igjen. Lille Tess tramper i bakken av sinne utenfor. De små røde krøllene danser rundt det lubne ansiktet. Ansiktet blir høyrødt. Jeg ler for meg selv. Den lille vet å få viljen sin. Et lite troll, er hun. Hun ligner på meg. Det ville temperamentet og fargene. Jeg kan være ett troll jeg også. Jeg vokste opp som enebarn og hadde ingen søsken å krangle med. Likevel var jeg en håndfull å håndtere. Stakkars, de hadde det ikke lett. Jeg var vill, egenrådig og brydde meg filla om ansvar. Jeg var ensom og opprørsk. Lyttet aldri når jeg ble bedt om å ta litt mer ansvar for mitt eget liv. Jeg ønsket meg bare langt vekk. Langt vekk fra alle jeg da så på som familie. Jeg ville ha frihet. Jeg ville ha et liv der jeg slapp å flytte hele tiden. Jeg bebreidet dem for det livet jeg hadde. Enda de alltid stilte opp for meg, og sørget for at jeg var trygg. De risikerte livet for å beskytte meg mot verdens ondskap. Jeg var et utakknemlig troll, det var det jeg var. Jeg satte ikke nok pris på de viktige tingene i livet mitt.
-Går det bra? Spør mannen min fra kontoret og jeg snur meg mot ham og smiler.
- Jada. Jeg slapper av i stolen, som du ba meg om. Jeg har det fint. Svarer jeg og han nikker før han bøyer seg over dokumentene igjen. Hvordan ble jeg så heldig at jeg fikk ham som mann? Jeg har spurt meg selv om det mange ganger. Jeg skjønner ikke at jeg skulle ha slik flaks. Men på den tiden skjønte jeg ikke hvor heldig jeg var. Jeg flyktet. Jeg var alene, og jeg ble angrepet. Akkurat den tiden før jeg møtte ham, var jeg nær ved å bli kidnappet og drept. Jeg var 17 år og på flukt. Jeg levde på flukt. Jeg var bare 5 år eldre enn min eldste datter er nå. Jeg hadde en ganske rutinepreget hverdag akkurat på den tiden. Jeg stod opp, gikk på skolen, reiste hjem, gjorde lekser, spiste middag og la meg igjen. Jeg kjedet meg halvt i hjel. Men så kom Mildred og hentet meg på skolen. Hun sa vi måtte reise. Jeg var redd, og jeg var sint. For vi var på flukt igjen. Og jeg skjønte ikke hvorfor. Hun ville ikke fortelle meg hvorfor. Så møtte jeg mannen min, og livet mitt forandret seg totalt!