Dragehjerte

Kapittel 14 - Lengsel

*Daniel*

Lyden som skjærer gjennom stønningen til flokken, indikerer at Kaira og Axel kommer tilbake. Lyden er som sterk vind og torden. Smell av vinger som flerrer luften.

Flokken trener på slettene nå, i nærkamp, i menneske form. Det er noen jeg er streng på. Vi trenger at ulven er like sterk som menneske. Det hjelper lite om ulven er sterk og utholdende, når vi mer enn 75% av tiden er menneske. Jeg vet få Alfaer tenker som meg der. De fleste bruker mest tid på å trene flokken i å jakte, og spore, og slåss som ulver. Men flokken er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd, nemlig mennesket.

Ulv etter ulv snur seg mot lyden. Dragene blir større og større, lyden av vingene deres sterkere og sterkere. Til de er rett over oss. De lander ved siden av hverandre, men før føttene treffer bakken lyser de begge opp og lander som mennesker. Jeg går foran dem. Dette har jeg planlagt en stund. Flokken skal se meg knele. Jeg kysser de to midterste fingrene mine og retter dem mot dem, og legger dem til venstre side av brystet og kneler for dem. Jeg bøyer hodet og ser i bakken i respekt. Beta Oscar gjør det samme rett etter meg. En etter en av flokken min kneler for Axel og Kaira Dragon. De sier ikke ett ord. Står helt stille. Jeg har en følelse av at de stirrer på oss.

Jeg er usikker på hva Kaira etter 18årsdagen sin, føler for meg. Føler hun noe i det hele tatt, eller har dragen avskåret ulven i henne? Jeg ser opp på dem. Som jeg tenkte, står de bare der og ser på oss. Men jeg har en følelse av at de kommuniserer likevel. Jeg reiser meg. Men flokken blir sittende og knele.

-Jeg må snakke med deg, Daniel. Sier Kaira og Axel ser advarende på meg. Hva ønsker han å advare meg mot? Jeg nikker og Kaira kommer mot meg. Jeg ser hun er alvorlig. Hun bærer ett steinansikt. Det sier ingenting. Jeg forsøker å vinke henne med meg litt unna flokken. Men hun griper meg hardt om overarmen og rister på hodet. Hun er varm. Så varm at det gjør vondt der hun berører meg.

- Det jeg må si må flokken din høre også. Sier hun bare. Jeg liker det ikke. Jeg er ikke akkurat stolt av hvordan flokken min har tatt imot Kaira, hvordan de har behandlet henne. Jeg kremter og ser oppmerksomt på henne. Hun er så nydelig der hun står. Alvorlig. Fattet. Så autoritær.

- Jeg har aldri kjent på et slikt raseri før. Aldri. Jeg har vært jaget, jaktet på, jeg har blitt slått og såret, alvorlig skadet, jeg har mistet en etter en av folk jeg elsker, men aldri har jeg kjent på et slikt sinne som nå, under skiftet. Alt bare rotet opp under bålet som allerede var tent. Jeg trodde jeg var sint da jeg forsto hvorfor ulven din bet meg. Men det jeg opplevde nå, det jeg føler nå, er så mye mer. Mer raseri. Mer hat. Jeg kan ikke se det, Daniel. Axel sier jeg må ha i tankene at de ikke visste. At de var uvitende. At de var uskyldige. Men hvem er uskyldig når de velger å gå til angrep på meg? Straffe meg for noe jeg ikke kan noe for? Spør hun og ser forbi meg på flokken. De ser opp nå. Har satt seg på kne, med hendene i fanget og ser på oss. På Kaira og Axel. Kaira biter tennene sammen og ser på meg igjen.

- Jeg skulle se barmhjertighet, glede, liv, kjærlighet, omsorg, rettferdighet. Men alt jeg så var sinne og hat. Jeg så ikke livet de har. Jeg så ikke uvitenheten. Verdien i dem. Jeg klarer det fremdeles ikke. Selv om de var uvitende, tok de et valg. Og de valgte å behandle meg som dritt. Jeg har aldri i mitt liv blitt mer avvist, såret, sint og skuffet. Jeg så deg, Daniel. Du er varm, omsorgsfull, tilgivende, rettledende, pliktoppfyllende, lojal overfor flokken din. Du setter deres behov over dine egne. Og du prøvde så godt du kunne og få dem til å forstå. Sier hun og jeg aner mer uråd enn noe annet.

- Men jeg har aldri vært så sint som jeg er nå. Jeg har lyst til å se dem lide. Jeg har lyst til å se dem trygle. Trygle for tilgivelse. Trygle for det patetiske livet deres. Jeg har lyst til å se dem blø! Jeg ville se dem brenne! Axel er den eneste grunnen til at hele denne flokken, en av de mest fryktede, aktede og eldste flokkene i landet, fremdeles eksisterer! Freser hun så ginstrene står ut av øynene på henne. Flokken har begynt å røre urolig på seg. Jeg snur meg og ser ut over på dem. De ser urolige ut. De ser sjokkerte ut. De ser fornærmet ut!

- Hva faen er galt med dere? Hva har jeg gjort galt i min jobb som alfa? Brøler jeg med alfastemmen min. De bøyer hodet slukøret.

- Her står Kaira, min make, og prinsesse og forteller hvor forbannet hun er over hvordan dere har behandlet henne, mens dere trodde hun var et menneske som var blitt en ulv! Og dere blir fornærmet? Jeg har aldri vært mer skuffet over å være alfa til denne flokken! Freser jeg. Jeg føler meg forrådt. Jeg føler meg sviktet og sint. Og ikke minst lei meg.

- Axel sier jeg må bli her, fordi Alfaen deres er min make. Jeg må oppfylle min plikt som make, før jeg gjør noe annet. Enda jeg lengter meg syk etter å reise hjem til foreldrene mine, kongen og dronningen i dette landet. Jeg lengter etter å føle meg hjemme, verdsatt, elsket av mine egne. Men å være maken til en alfa, innebærer å bli Luna for hans flokk. Jeg må være her. Freser Kaira med tårer blinkende i de røde øynene. Jeg føler meg avvist. Jeg er for alvor redd. Tenk om hun avviser meg som sin make?

- Jeg, Kaira Annabelle Dragon, avviser flokken Harbros Stolthet som min flokk. Jeg frasier meg alle forpliktelser overfor denne flokken. Jeg ønsker ikke å være flokkens Luna. Sier Kaira med faretruende lav stemme. Jeg stirrer på Kaira. Det hun sier ser ut til å gli inn hos flokken også. De reiser seg. Stirrer på henne med ulveøyne. Kaira snur seg mot meg og ser inn i øynene mine.

- Jeg beklager, Daniel. Men jeg kan ikke. Jeg akter ikke å bli tråkket på mer. Jeg akter ikke å bruke tid på en gjeng med umenneskelige, bortskjemte ulver. Jeg er mer enn bare Kaira. Jeg er mer enn en ulv. Jeg er mer enn maken din. De respekterte meg ikke før, og de respekterer meg ikke nå. De tror de kan rette det opp. De tror at bare fordi jeg nå er prinsesse, så vil jeg overse alt de har gjort mot meg. Daniel, jeg kan høre tankene deres! Jeg kan se uærligheten i øynene deres. Jeg er så lei meg, men jeg kan ikke være deres Luna. For å være det, må de respektere meg, de må ære meg og jeg må føle forpliktelse overfor dem, jeg må respektere dem, jeg må ønske dem godt. Men makter det ikke. Dragen min makter det ikke. Dragen min er såret dypt inn i sjelen over å ha blitt behandlet sånn. Dragen min ønsker dem døde. Sier hun, og det er som om hun skulle ha stukket en kniv inn i hjertet på meg. Hun avviser ikke meg, hun velger meg ikke bort, men hun avviser flokken min. Hun velger bort flokken min. Hun kunne like gjerne ha valgt meg bort. Flokken er mitt ansvar, flokken er min, min fortid og min fremtid. Hun velger bort en del av meg. Kaira har tårer i øynene nå, øynene er blitt grønne. Og jeg vet jeg nå stirrer inn i øynene til ulven hennes. Det gjør henne vondt også. Det valget hun nettopp tok, er ikke ulven hennes enig i, og det er derfor hun nå har det like vondt som meg.

-Kaira... jeg elsker deg! Hvisker jeg og faller ned på kne.