Dragehjerte

Kapittel 13 - Hennes Kongelige Høyhet

*Daniel*

«De bare snakker, Alfa. Han holder rundt henne, men de bare snakker». Sier en ulv i hodet mitt. Jeg grøsser, men lar være å vise det. Ingen har sagt ett ord siden de gikk. Jeg tror ikke de tør. Jeg bare venter. Hva annet kan jeg gjøre? Utad er jeg rolig, men inni meg raser følelsene! Jeg klarer ikke helt å tenke!

Det går en lang stund så hører jeg dem utenfor. Inn kommer Kaira først, så kommer mannen hun har fått besøk av. Ulvene viser sitt ubehag av å ha ett menneske inne her. Det var ikke slik høylytt klaging da Kaira kom, men så var hun bitt også. For ikke å glemme min make. Men dette er ett menneske. Kaira blir sint og flekker tenner. De røde øynene gløder og treffer noen av ulvene som klaget.

- Jeg bryr meg ikke om hva de sier, Kaira. Ikke la det bry deg. De er uvitende. Ikke deres feil. Og tør de gjøre noe, så la dem. De kommer bare til å angre. Sier han og jeg stusser. Hva er det han mener? Han vet vi er ulver, og det er underlig. Men at de kommer til å angre? Mener han at dersom de gjør ham noe, så kommer de til å angre fordi jeg straffer dem? Eller Kaira? Han er et menneske! Hvordan kan han straffe oss? 

- Du skal hvert fall få ett gjesterom til du reiser igjen. Sier Kaira og møter blikket mitt ett kort sekund. Hun tar seg friheter, men hun blir min Luna. Hun har makt til å bestemme. Selv om det byr meg imot å ha denne mannen her, ønsker jeg at Kaira skal ta nettopp slike avgjørelser med den største selvfølge! 

- Hvis du ikke har noe imot det, Kaira, vil jeg gjerne være inne hos deg. Sier han og Kaira nikker. Hvem er han? Hvem er han?! Jeg biter meg hardt i kinnet for ikke å rive mannen i fillebiter der han står! 

- Det er ikke meg imot. Sier hun og så forsvinner de opp trappen. Jeg er nødt til å finne ut hvem den mannen er! Jeg får ikke ro på meg hvis ikke.

*Kaira*

De siste 10 timene har jeg ligget i fosterstilling i sengen min. Ute av stand til å gjøre noen ting. Jeg har vært avhengig av Axel sin smertelindrende hånd mot ryggen fra tid til annen. Jeg har lidd i stillhet. Flyktet inn i det indre. Jeg har hallusinert, jeg har kastet opp, jeg har hatt kramper og høy feber, og en helt forferdelig migrene. Jeg har grått i min nød noen ganger. Jeg har forbannet verden. Jeg har syntes synd på meg selv.

Men nå er det nesten så all smerte har forlatt meg. Jeg reiser meg fra sengen og går bort til vinduet. Det er stille. Helt stille. Jeg kan se flokkmedlemmer nedenfor vinduet. De stirrer opp på meg. Jeg kan se flokkmedlemmer rundt om i skogen, på høyden over eiendommen, på plenen, i treningsløypa, ved elva... alle holder vakt.

Jeg snur meg mot Axel som står med hendene på ryggen og nikker til meg. Om få minutter fyller jeg 18, og jeg må ut. Jeg åpner døra med et rykk med hodet. Det er så deilig å ha energi til å bruke egenskapene mine! Ikke minst mot til å bruke dem, nå som har hatt null kontroll på opp til en uke.

Daniel snur seg brått der ute. Jeg og Axel marsjerer ut. Jeg stryker forbi Daniel og han følger selvsagt etter.
-Tiden er inne, Alfa. Sier Axel og Daniel gjør store øyne. Hele flokken følger etter hvert etter meg. Beta småløper for å holde følge med meg.

- Nøyaktig 500 meter. Sier jeg til Axel. Han nikker til meg og de lysende gule øynene hans låser meg med blikket.

- Høy puls, ingen feber, glødende øyne, sammenbitte tenner... Kaira, dette går bra. Sier han og jeg nikker og trekker pusten til meg og rister litt løs.

- Husk dette, Kaira, de følger med på deg. De ser deg fra hvor de er. Og de er ikke langt unna. Jeg kan føle dem. Sier Axel og jeg nikker.