Dragehjerte

Kapittel 15 - Frøken Laia

*Kaira*

Jeg blir med Daniel ned i kjelleren. Kjettingen henger der, på samme sted som sist. I kveld blir jeg ulv for første gang, og jeg gruer meg. Det var traumatisk, og jeg har aldri opplevd noe liknende. Jeg fikk en annen bevissthet. Daniel har forsikret meg om at denne bevisstheten ikke er meg, men ulven meg. Som om det gjør det enklere! Det blir jo ikke enklere, eller lettere å godta. Jeg vil ikke ha en annen meg til å bestemme over meg. Jeg vil ha full kontroll selv! 

Jeg blir lenket fast til veggen av kjettingen, som straks begynner å svi. Det gjør ikke vondt, med det svir så det kiler og jeg kan lukte svidd hud. Fordi jeg er en ulv, gjør den skade på meg, men fordi jeg er en drage, gjør det ikke vondt, fordi jeg tåler varme. Heldigvis for meg. Da jeg er lenket fast, og har satt meg ned på gulvet, ser jeg Daniel inn i øynene. Han nikker oppmuntrende. Underlig nok er det en lettelse at han skal være her under hele prosessen. Jeg vet jeg såret ham dypt da jeg kunngjorde at jeg ikke akter å bli noen Luna for flokken. Flokken er jo hans familie, hans ansvar og hans identitet. Det er en del av ham, men jeg mente hvert ord. Jeg er også såret. Det må han og flokken hans forstå. Og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare å tilgi dem. Daniel gjorde hva han kunne for meg, og for at flokken skulle forstå og behandle meg bra. Men han kan ikke forandre på meningene til flokken. Og jeg kan ikke trylle.

Jeg ser på broren min der han står i døråpningen. Dette er like nytt for ham som for meg. Han sa han ville være her og overvåke oss. Han kan se inn i hodet på Daniel og se om han vil meg vondt, men han vil ikke gjøre det. Han vil stole på Daniel ut fra hvordan han er som person. Det er modig av ham. Jeg klarer ikke å stole på noen like lett. Axel er alt det jeg ikke er. Han er alt det jeg vil bli. Jeg vil bli like egenrådig, pålitelig, rolig, og å ha like stor selvtillit som ham. Axel skal bli konge, og han passer til å bli det. Han bryr seg ikke om hva folk skulle si og mene om ham. Det er ikke lenge til kroningen. Og jeg akter å være der. Om jeg så må flykte fra Daniel for å være der. Jeg skal være en del av familien min igjen. Jeg vil ikke være alene lenger. Jeg føler en samhørighet med Axel som jeg aldri har opplevd før. Jeg er sammen med en av mine egne.

Jeg trekker pusten dypt og tømmer hodet for tanker. Jeg konsentrerer meg om å slippe ulven frem. Jeg ser for meg en ulv og det var alt som skulle til. Jeg kastes tilbake til marerittet da jeg holdt på å skifte for første gang. Jeg lukker øynene. Smerten skytes ned i meg, og er så intens at jeg tror jeg holder på å dø. Alle i bein i kroppen min brekker og former seg. Aller verst er det da ryggraden min forandrer seg og brekker i en million forskjellige stillinger. Men det varer ikke lenge. Det er raskt over. Da jeg åpner øynene, har omgivelsene forandret seg. Ikke fysisk. Bare synet mitt har forandret seg. Det går noen sekunder, så leter jeg automatisk etter Daniel. Han sitter på kne, bare noen meter fra meg. Jeg vil gå bort til ham, men kjettingene holder meg igjen. Jeg vil be ham fjerne dem, men ingen ord kommer ut av munnen på meg. Jeg ser nedover meg selv. Jeg er så nærme gulvet. Jeg har poter og rød pels dekker hele kroppen min! Jeg skvetter og slår hodet inn i muren. Axel kommer bort til meg.

          -Du trenger ikke disse, Kaira. Du har kontroll. Sier han og fjerner kjettingene.

          -Er du sikker? Spør Daniel forsiktig. Jeg kan se Daniel og Axel veksle blikk og Daniel snur oppmerksomheten mot meg igjen.

          - Du er nydelig. Du har en nydelig rød pels, og du er både høy og muskuløs til hunnulv å være. Hvordan føler du deg? Spør han og jeg glor på ham, for jeg klarer ikke å si noe, alt som kommer ut er knurr og bjeffing av noe slag. Ikke skjønner jeg hva jeg sier heller. 

Men for svarte! Jeg er da drage! Jeg kan telepati. Jeg konsentrerer meg og stirrer inn i de brune øynene til Axel. De som er så like mine egne. Jeg føler hvordan sinnet mitt strekker seg etter hans, og føler en lettelse da jeg oppnår kontakt.

          - Jeg føler meg merkelig. Men jeg har det bra. Sier jeg til Axel gjennom tankene. Han smiler tilbake.

          - Daniel venter tålmodig. Jeg skal la dere være i fred. Sier han og nikker til Daniel før han forlater kjelleren. Jeg føler meg plutselig veldig alene. Så skjer det noe. Noen hvisker. Hvisker høyt, men det står ingen her og hvisker til meg. Jeg ser meg rundt, men finner ingen andre enn Daniel som nå smiler til meg. Jeg blir varm langt inn i hjerteroten, og kjenner en panikklikende følelse spre seg i brystet mitt. Jeg blir redd av denne trangen. Det oppstår en trang i meg til å nærme meg ham, til å ta på ham og kjenne varmen fra ham rundt meg. Jeg hiver etter pusten.

           - Gå til ham, din idiot! Han er maken vår! Jeg skvetter av det jeg hører. Stemmen høres sint ut. Jeg rister på hodet. Vil riste vekk følelsen av å bli overvåket.

          - Hvis du ikke går bort til ham nå, tar jeg kontrollen! Roper stemmen. Det er en jente. Og det høres ut som meg selv, men det er det ikke! Daniel ser ikke ut til å høre noe som helst, så dette må være inni hodet på meg.

          - Selvfølgelig er det inni hodet ditt. Jeg er deg. Jeg er ulven din. Og mitt navn er Laia. Ulven din. Jeg heter Laia. Men jeg har ikke tid til dette, Kaira. Jeg vil til maken min. Jeg vil føle ham. Han trenger oss! Sier hun og jeg kan ikke fatte det. Stemmen har ett navn, og stemmen er meg, men heter noe annet enn meg. Hun er ett eget individ, men vi deler en kropp. Jeg tar noen skritt mot Daniel da trangen blir for stor. Jeg føler meg presset fremover, som om jeg ikke styrer det selv. Det går opp for meg at Laia mistet tålmodigheten. Daniel har vært stille til nå. Som om han forstår hva som foregår inni hodet på meg. Han følger meg med blikket. Sier fremdeles ingenting. Jeg studerer ham. Det mørke håret er i vill uorden, den kortermede skjorten hans er krøllete og åpen i halsen. De grønne øynene hans observerer meg, følger med på meg, analyserer meg. Han har pene øyne. Omkranset av mørke vipper. Han strekker seg etter meg, forsiktig og nølende. Som for å se om jeg vil trekke meg unna, eller angripe. Jeg kan føle hvor intenst alt plutselig er. Hvor mye jeg faktisk ønsker at han skal røre ved meg. Trangen til å være nær ham. Jeg føler hvordan øynene mine begynner å brenne av behov. Jeg kan føle varmen fra hånden hans da den nærmer seg ansiktet mitt.

          -Duer vakker, Kaira. Sier Daniel hest. Laia får meg til å ta enda ett skritt tilmot ham, og nå står vi ansikt til ansikt. Jeg stirrer ham inn i øynene. Jegdrukner i dem. Alle hans følelser speiles der. Jeg kan se kjærlighet, som gjørat jeg får vondt i brystet. Jeg vet at han elsker meg, han har sagt det mangeganger, men likevel har det alltid vært en liten del av meg som ikke har troddpå det. For hvordan kunne han merke meg sånn uten videre da? Men nå... nå forstårjeg det endelig. Men med Laia i hodet, og i kroppen til Laia, kjenner jeg denbrennende trangen til nærhet, den altoppslukende kjærligheten som dunker ihjertet hennes. Uten videre tar jeg det siste skrittet og fjerner avstandenmellom oss. Jeg stryker meg inntil Daniel, og lar ham stryke hendene overpelsen min. 

Det føles godt. Det føles riktig. Som om jeg endelig hører hjemme.