Dragehjerte

Kapittel 20 - Vennskap

*Kaira*

Det har gått to dager siden Axel reiste. Følelsen sitter fremdeles i meg, men den er ikke så altoppslukende som den var. Angsten for ikke å vite hva som vil skje. Angsten for å miste ham.

Jeg er igjen alene. En fremmedfugl i flokken. Axel hjalp meg å få det bedre med meg selv. De grunnleggende følelsene om å være stolt av hva jeg er, hjalp han meg til å vokse videre på. Det var en terapi å ha ham her. Jeg holdt på å gå til grunne i meg selv, mer enn jeg var klar over selv. Jeg har holdt meg for meg selv, og bare snakket med Daniel. 

Jeg har øvd på øvelsene jeg lærte av Axel. Trent med å temme ilden. Jeg blir bedre. Jeg må bare konsentrere meg mer. Stenge verden ute. Men det er lettere sagt enn gjort. Ulvene sirkulerer rundt meg. De holder fremdeles avstand, men jeg tror de har skjønt hva de gjorde mot meg. Mange har begynt å bøye hodet i respekt når jeg går forbi, eller slipper meg frem når jeg kommer. Ingen viser voldsom motvilje lenger, men det er ikke helt behagelig her likevel. Jeg føler meg som en fremmed enda. Det er ubehagelig. Daniel gjør hva han kan for at jeg skal føle at jeg passer inn. Jeg vet han planlegger å holde ritualet, slik at jeg kan bli tatt opp i flokken som et fullverdig medlem. Jeg vet ikke hva det går ut på enda. 

Jeg har satt meg ut i hagen, på en stor stein og sitter og ser utover de lange slettene her. For første gang har jeg tatt meg tid til å se på alt rundt meg. Dette huset, Daniel sitt hus, flokkhuset, er det eneste på mange kilometer. 5 kilometer i den ene retningen, så kommer vi til noen gårder. I den andre retningen er det bare skog i 2-3 mil, før man kommer til en stor bygning av noe slag. I den tredje retningen kommer man til Invernal-by. Den siste, er det et fjell. Slik sett er eiendommen til Daniel stor. Dette er hans private eiendom. Territoriet er mye større, og det er også hans. Ulvene bor spredt rundt på territoriet. De aller fleste er her, og oppholder seg rundt på eiendommen. Slik jeg har forstått det er det for beskyttelse. De andre rullerer på å patruljere rundt grensene. Det er mange ulver jeg kjenner igjen, men mange har jeg aldri sett før. Daniel har virkelig samlet styrkene. 

Jeg har sluttet på skolen nå. Selv om det var interessant, trenger jeg den ikke lenger. Jeg tror ikke jeg savnes der heller akkurat. Jeg blir var på noen som kommer bort til meg. Jeg snur meg halvt mot vedkommende, og ser det er Johanne. Jeg har ikke snakket med henne siden hun så meg skifte til drage. Hun ser på meg og gir meg et lite smil. Smilet får alt til å vrenges inni meg. Hvordan er det jeg behandler den eneste vennen min i flokken? Jeg har ikke snakket med henne, eller tenkt på henne noe særlig.

          -Kan jeg sette meg her? Spør hun og jeg nikker. Hun setter seg på den nærmeste benken. Hun ser utover landskapet som jeg nettopp har studert, før hun ser på meg.

          - Hvordan går det? Spør hun og jeg trekker på skuldrene. Hun nikker og smiler.

          - Du overrasket alle. Du bare ga alle en masse å tenke på. Jeg tror ingen hadde forutsett at du skulle være drage. Langt mindre kongelig! Sier hun og ler. Jeg gir henne et smil.

          - Jeg gjorde mitt beste for å skjule det. Men lyktes ikke helt. Svarer jeg og hun gliser.

          - Du skulle sett uttrykket til Camille da betydningen gikk opp for henne! Det var tidenes beste grimase! Hun bare... Ler hun og demonstrerer. Ansiktet hennes forvrenges, og jeg må le jeg også. Jeg kan se det for meg.

          - Visste du at hun sitter i fangehullet? Spør hun da latteren har stoppet. Jeg rister på hodet og hun nikker alvorlig.

          - Hun isoleres som straff for at hun skadet deg. Foreldrene hennes får ikke besøke henne engang. Jeg tror ikke de direkte har forstått hva hun gjorde mot deg. Men de informeres om det. Hun har sittet der i 4 dager nå. Jeg kan bare gjette meg til hvor ille isoleringen er for henne. Sier hun alvorlig, selv om hun har et smil i munnviken.