Dragehjerte

Kapittel 22 - Deja Vu

*Kaira*

Jeg løper og løper. Sikter mot skogen. Den må være trygg. Tryggere enn åpent lende hvert fall. Jeg kan høre Mildred skrike og rope. Jeg kan høre kampen der bak. Jeg må vekk. Men ingen steder er trygge lenger. De finner oss alltid. Hvordan gjør de det? Dette er det 5 angrepet på bare noen uker. 

Melkesyren kommer sakte men sikkert og jeg begynner å bli sliten av å løpe så lenge. Jeg må ha løpt flere mil. Kanskje jeg burde skifte til drage og fly vekk herfra? Men det er ikke trygt det heller. Jeg kan ikke avsløre hva jeg er. Hvem jeg er, og det avslører jeg om jeg skifter. Jeg kan bare forsvare meg med evnene mine, men jeg er ikke så flink til det. Jeg går alltid for langt, eller bruker for mye energi  feil og blakker ut. Jeg kan ikke blakke ut nå. Jeg må finne vokterne mine når slaget er over. Jeg er ikke trygg uten dem. 

Tankene flyr rundt i hodet på meg mens jeg løper. Kvister risper meg opp på armene, i ansiktet og leggene mine. Jeg er ikke akkurat kledd for en skogstur. Da jeg ikke lenger makter å løpe lenger, synker jeg ned bak en stor trestamme og puster ut. Jeg blir var på alle lyder rundt meg. Det er stille, men samtidig ikke. Fuglene kvitrer. Det rasler i blader og busker i nærheten og jeg skvetter til. 

Jeg må løpe! 

Jeg setter på sprang igjen og jager rundt i skogen en stund til, til jeg stuper og lander med ansiktet ned i mosen. Jeg puster tungt. Det skriker i lungene mine etter mer luft. Beina mine orker ikke å løpe lenger. 

Det har blitt helt mørkt i skogen nå. Månen har begynt å stige på himmelen. Men jeg kan ikke ligge her, jeg må finne et tilfluktssted. Jeg samler all styrke jeg har og skyver meg opp i sittende stilling. Jeg graver hendene ned i mosen og anstrenger meg litt til. Det er som om mosen forsøker å si noe til meg. Den snakker til meg og jeg må stoppe. Sakte kjenner jeg dragningen og lar meg suge inn. 

Jeg kan se alt i skogen som om det var midt på lyse dagen. Jeg kan se flaggermusen i treet, hjorten som gresser lenger inn i skogen, hauken som flyr over tretoppene, haren som hopper gjennom skogen og skogmusen som leter etter mat. Lenger unna kan jeg se ulver jakte. Jeg rives ut av transen da jeg møter blikket til den ene ulven. Dette er ingen vanlig ulv, dette er en formskifter, og han kan se meg! Ulven er stor. Stor og svart, kraftig bygget. Jeg hiver meg bakover og skjærer meg opp på en skarp kvist så jeg begynner å blø på armen. Jeg reiser meg på skjelvende ben og rekker å se den svarte ulven hoppe frem fra buskene før en skarp smerte i skulderen får alt til å gå i svart.

Jeg våkner i sengen min, i huset vi bor i for øyeblikket. Så merkelig. Jeg drømte så livaktig. En ulv som angrep meg. Jeg går ut av sengen da alarmen på nattbordet går. Jeg kler raskt på meg et av de mange svarte klesplaggene mine. De er dynket i parfyme. Som alltid blir jeg kvalm av dunsten, likevel tar jeg den sterke parfymen og sprayer på enda et lag med lukt. Jeg gjør ingenting med håret, men sminker meg litt. Jeg forsøker å gjøre meg minst mulig sett, men det mislykkes hele tiden! Jeg tar på meg blå bukser for dagen og kipper på meg de svarte joggeskoene mine. Jeg slenger sekken på ryggen og tramper ned trappen og inn på kjøkkenet. De sitter der med hver sin kopp kaffe og alle ser opp da jeg går inn. 

Mildred smiler og gir meg frokosten min som består av havresuppe. Jeg har aldri forstått at de kan være i et så godt humør så tidlig om morgenen. Det er noe galt med slike morgenfugler!

          - Det blir en fin dag i dag, Kaira. Sier hun og jeg nikker. Hvorfor svare? De bryr seg ikke om svaret mitt likevel.

          - Hva er vitsen egentlig? Hvorfor må jeg gå på offentlig skole? Det er jo ikke slik at jeg behøver å gjøre et forsøk en gang, vi flytter jo om ikke så lenge! Spør jeg for ente gang og en av dem stønner oppgitt mot meg.

          - Nå igjen? Vi har forklart dette før. Man blander seg mye bedre med menneskene på denne måten, vi blir ikke sett på som noe outsidere når vi deltar i samfunnet. Man blir lettere lagt merke til hvis vi uteblir og holder oss hjemme hele tiden. Men du er ikke der for å skaffe deg venner, Kaira. DU er der for å gjemme deg. Du har ikke råd til å slippe noen inn på deg! Ingen må forstå hvem du er! Skjønner du? Spør han og jeg glor på ham, snøfter til svar, og kaster innpå med grøten.

          - Hvordan er det mulig å stå opp sint hver dag? Spør den andre og jeg stønner oppgitt.

          - Jeg er ikke sint. Svarer jeg, men alle ler. Jeg himler med øynene og tar melken i to slurker. 

          - Vel, du er ikke glad. Svarer Mildred. Jeg blir om mulig i enda dårligere humør.

          - Slutt å bry dere! Freser jeg og river med meg sekken og skynder meg ut. Veien til skolen er kort. Det tar kanskje 2 minutter å gå. To av dem følger etter meg, som vanlig! Humøret surner enda noen hakk. Jeg hater at jeg aldri får være alene. Jeg kan ikke snakke med noen når de ser på, da venter det bare straff. 

 Været er flott og solen varmer ansiktet mitt. Det dårlige humøret blir ikke noe bedre da jeg går inn i skolebygningen. Her inne er det et mareritt. Det er som et fengsel. Jeg forstår jo poenget med at jeg går her, og på alle de andre skolene jeg har gått på. Men det er liksom ikke noen vits i det! Vi blir funnet like fort igjen uansett! Dessuten er ingen er noe særlig hyggelige mot meg. Ikke at jeg er så veldig mye hyggeligere mot dem, men likevel. Bortsett fra en jente. Jeg har blitt kjent med en, og hun lyser opp skolehverdagen min. Da jeg ser henne går jeg henne i møte. Men i det jeg skal til å hilse på henne, blir alt svart. Jeg kastes ut av skolen i et slags dragsug.

Jeg våkner av at jeg lander hardt i sengen. Det er mørkt i rommet så jeg skynder meg ut døren. Da jeg kommer ut, står jeg midt i skogen. Jeg ser meg rundt, og det er svarte skogen rundt meg, og jeg kan ikke se noe bortsett fra de nærmeste trestammene som lyses opp av bålet.  Rundt leirbålet sitter de alle sammen og ler og forteller spøkelseshistorier til hverandre. Det er lenge siden vi levde sånn. Jeg var yngre da. Mye yngre. Etter hvert som jeg ble eldre, og angrepene på oss ble flere og hurtigere, begynte vi å leve som og med menneskene. I mange år har vi flyttet hvileløst rundt, og jeg har aldri bodd mer enn noen måneder på et sted.

 Jeg går bort til dem.

          - Men Kaira, er du våken enda? Spør hun i en moderlig tone. Jeg hever et øyenbryn i forundring. Det er lenge siden hun benyttet en slik lys og lett tone. 

          - Var ikke vi nettopp i Sfri? Spør jeg og de stirrer på meg.

          - Har du drømt igjen nå? Spør en av dem og jeg glor forvirret på han.

          - Drømt? Jeg gikk jo på skolen i dag tidlig. Svarer jeg og de veksler blikk.

          - Nå tror jeg vi skal gå å legge oss, dere. Sier den andre. Da jeg møter blikket hans fryser jeg fast. Det er Hakim, han ble drept da jeg var 4 år.  En underlig følelse i magen får meg til å grøsse. Jeg ser ned på hendene mine. De er små. Jeg er bare et småbarn. Hva i himmelens navn foregår? 

Hakim følger meg inn i teltet og brer dynen over meg og ber meg tenke på noe fint før jeg sover. Han smiler så trygt og godt. Han var en av de beste vokterne mine. Jeg så på ham som en far. Han ble revet bort da han ofret livet sitt for meg. Da jeg lukker øynene føler jeg draget i magen, og jeg blir redd for å åpne øynene, likevel åpner jeg dem langsomt.