Dragehjerte

Kapittel 25 - Gaven

*Kaira*

Jeg fikk penger av Daniel til å kjøpe en gave til Johanne. Jeg var med han på kjøpesenteret i Invernal-by, og kjøpte en skinnjakke som Johanne kommer til å bli så søt i! Jeg kjøpte en matchende veske også. Skinnjakken er mørk grå, med skrå glidelås og pels på hetten. Vesken er i samme farge, og den har en søt pom pom på. Det ser veldig ut som hennes stil. Daniel lurte på om jeg også likte slikt, men jeg bare lo. Hva skal jeg med det liksom? Jeg bryr meg ikke om slikt. Han nikket, selv om han ikke sa noe. Jeg bare glodde på ham. 

Han holdt meg i hånden under hele shoppingturen. Det var utrolig søtt gjort, og hjertet mitt smeltet litt, men jeg vil ikke innrømme det. Jeg er ikke en slik klissete, tenåringsforelsket drittunge. Jeg trenger ikke den salgs, men det var koselig. Og selv om jeg ikke ville like det, gjorde jeg det. Det var nesten elektrisk å holde ham i hånden. Det var som om hånden min bare passet inn der. Hørte til der i hans store neve. Det ga meg en trygghet jeg ikke er bortskjemt på. 

Da jeg pilte bort for å se på vesken jeg skulle kjøpe, småløp han etter og tok hånden min igjen. Det var nesten en eiermine der, en salgs desperasjon. Han så seg vaktsomt rundt hele tiden. Han multi tasket hele turen. Han holdt vakt, han overvåket meg og holdt meg i hånden og var med på gaven jeg ville gi Johanne. Jeg ble glad for at han ville bli med meg. Det var herlig å gå rundt på et kjøpesenter og slappe av å shoppe. Selv om jeg bare shoppet dette. Det var rart å være borte fra flokkhuset, samtidig som det var befriende. Jeg var fri. Og jeg gikk rundt på et kjøpesenter med kjæresten min. Det var fantastisk! Daniel betalte som den største selvfølge. Jeg sa det var et lån, for jeg har ikke penger. Daniel bare så på meg med kjærlige øyne og sa jeg skyldte ham et kyss. Det sa han foran butikkdamen. Jeg ble så flau, samtidig som jeg ble sjarmert. 

Men helvete, tenkte jeg etterpå. Jeg så på damen bak disken og smilte unnskyldende. Prisen ble 3000 riksdaler... det er svimlende mye penger for meg som aldri har kjøpt noe i hele mitt liv. Jeg ble grådig nervøs av å høre den samlede prisen. Jeg fikk aldri lov til å gå i butikken, langt mindre kjøpe noe. Det var alltid vokterne som gjorde det for meg. Jeg var aldri ute uten dem, jeg var aldri noe sted bortsett fra skolen og i det hjemmet jeg til en hver tid hadde. Daniel er nok ikke klar over hvilken innvirkning han har på andre damer. Damen bak kassen så virkelig misunnelig ut, selv om hun smilte og lo av det han sa. 

Men verst var det at å gå med Daniel på kjøpesenteret slettes ikke ble gjort uten at det ble oppdaget. Det kom kameraer opp og blitzene skjøt mot oss mange ganger. Jeg tenkte jo ikke på at å gå med Daniel på kjøpesenteret ville vekke en slik interesse. Daniel er jo Hertug over Sør. Han er adelig. Der hvor han går, går pressen. Jeg tror ikke de klarte å ta bilde av ansiktet mitt. Daniel passet alltid på å stå i veien for dem. 

Den lille harmonien det var å hånd i hånd med kjæresten min på et kjøpesenter, ble forstyrret. Likevel... det gav meg en smakebit av noe helt normalt, og turen ble ikke helt ødelagt av pressen. 

          - Jeg skal betale deg tilbake! Sier jeg en gang til da vi kommer inn på kjøkkenet med handleposen. Felicia, Beta Oscar og en av flokkmedlemmene som er fungerer som kokk, er her.

          - Nei, Kaira, ikke tenk på det! Sier han og blunker til meg. Jeg kjenner jeg blir irritert.

          - Men herregud, det er masse penger, og jeg får det helt sikkert om jeg spør... Begynner jeg, men blir avbrutt.

           - Nei! Utbryter Daniel. Jeg blir stående og glo på ham en stund. Beta Oscar, Felicia og kokken blir også stående og stirre på ham. Han utbrøt det så kraftig at det nesten høres ut som en ordre. Noe som irriterer meg enda mer!