Dragehjerte

Kapittel 16 - Fornektelsen

*Kaira*

Da jeg endelig er i stand til å skifte tilbake fra ulv, føler jeg bare lettelse i kroppen. Jeg er virkelig ikke komfortabel med å være ulv. Det var noe helt annet da jeg var drage. Det var en frihet jeg følte, som jeg aldri har følt før. Det var naturlig. Jeg rister kroppen løs og snur ryggen til Daniel. Jeg lot ham kose med meg. Jeg blir flau bare av tanken. Presset i brystet øker og jeg føler jeg får åndenød. Jeg løper ut av kjelleren og stanser ikke før jeg er ute av flokkhuset. Der synker jeg ned på kne og gisper etter luft.

          -Hva er det du driver med?! Daniel vil tro det er ham som er problemet! Kjefter det i hodet på meg, og Laia melder sin tilstedeværelse igjen. Jeg blir ikke vant til det her. Jeg vil ikke ha henne i hodet. Men som hun sier, kommer Daniel løpende etter. Han stanser og ser på meg. Jeg føler blikket hans på meg og krymper meg. Det er så ubehagelig! Det kiler nedover ryggen min da han nærmer seg og jeg kan høre skrittene hans i gresset. Alt i hele verden forsvinner og alt fokuset mitt samler seg om dette.

          - Hva er det Kaira? Spør han stille da han kommer rundt meg. Jeg grøsser. Heldigvis kommer han ikke for nær. Han holder seg der, på avstand.

          - Ingenting. Mumler jeg og reiser meg. Daniel stirrer på meg og jeg møter blikket hans. Øynene hans lyser såret mot meg. Brått får jeg vondt i magen. Gråten truer med å overmanne meg. Det føltes rett å være nær Daniel. Det føltes som om jeg var hjemme. Jeg hørte til hos ham. Det var kjærlighet jeg følte og jeg elsket det. Men nå føles det bare galt. Jeg ble tvunget til å føle kjærlighet. Det var ikke meg, det var Laia. Jeg vil ha retten og friheten til å velge dette selv! Men hjertet mitt ønsker å være sammen med Daniel, og det gjør meg så irritert!

          - La meg være i fred. Sier jeg og begynner å gå. Det skriker i meg etter å snu meg og løpe og omfavne ham, men jeg nekter. Jeg vil ikke. Selv om kroppen higer etter å være nær ham. Etter å fortelle ham at jeg ikke er sint på ham. Forsikre ham om at jeg alltid vil være hos ham, men jeg kan ikke. Jeg vil ikke gi etter. Jeg vil ikke godta at alt bare skal være greit nå. Jeg vil ikke. Jeg vil ha kontrollen.

          -Nå er du bare slem, Kaira! Daniel er lei seg! Sier Laia i hodet på meg. Jeg himler med øynene, selv om hjertet mitt brister av det.

          -Du bryr deg om ham, ikke kom her å si at du ikke bryr deg. Jeg er kroppen din også. Det gjør deg vondt å gjøre sånn. Det gjør ham også vondt. Han er maken vår! Maser Laia

          - Hold kjeft! Brøler jeg og for sent oppdager jeg at jeg ikke bare tenkte det. Jeg virkelig brølte. Ulvene snur seg rundt og stirrer på meg. Og igjen føler jeg glaningen til Daniel i nakken. Jeg kan høre ham komme etter meg. Jeg begynner å løpe. Å løpe har alltid roet meg ned. Føle friheten. Vinden i håret. Å virkelig se at avstanden fra det jeg løper fra, bli større og større. 

Hvor er Axel egentlig? Jeg ser meg rundt mens jeg løper, men kan ikke se ham noe sted. Likevel kan jeg føle ham. Nesten slik jeg føler Daniel nå. Men jeg trenger ikke å lete for Axel kommer rolig bort til meg. Han ser bare på meg og langsomt slapper kroppen min mer av.

          - Axel, jeg vil hjem. Sier jeg bare og han stirrer meg inn i øynene.

          - Jeg vet det. Men først skal vi trene mer. Skift. Sier han og jeg skifter. Føler hvordan dragen min tar plassen. Hvordan vi blir ett. Axel sin drage er gul og svær. Jeg er ikke fullt så stor, og det er vel fordi jeg er kvinne. Når han slår vingene ut fra kroppen blir han så stor at det ikke er plass til ham mellom husene her. I stedet hopper han høyt og slår så vingene ut. Jeg følger hans eksempel og letter fra bakken. Vinden som pisker mot ansiktet mitt er deilig. Friheten er til å ta og føle på. Fantastisk. Jeg legger kilometer etter kilometer bak meg. Flyr høyt over himmelen så ingen mennesker kan se hva jeg er, annet enn en stor fugl. Jeg lager et kraftfelt rundt meg, slik Axel ba meg om første gangen. Hvem som helst kan angripe oss, fordi alle rasene bortsett fra menneskene, kan se oss. Drager. Det er ikke hver dag de ser det. Og som jeg vet, er det ikke trygt for oss. Det er ikke trygt for meg noen steder.