Dragehjerte

Kapittel 23 - Grenser

*Daniel*

Jeg glemmer nesten å puste da Kaira åpner øynene og ser seg forvirret rundt. Blikket farer over alle i rommet, og lander ved meg. Hun stirrer og en stund ser det ut som om hun ikke husker meg. Men så glir det noe gjenkjennende over øynene hennes. Jeg kremter usikker før jeg langsomt går bort til sengen hennes. Akkurat nå er jeg redd for å være for rask, og skremme henne tilbake til koma. 

Legen tok til slutt avgjørelsen om å legge henne i koma, da hjertet hennes holdt på å stanse - igjen. Hun ble lagt i kunstig koma og har vært borte i 3 uker. Da han mente hun var sterk nok til å vekkes igjen, tok det 2 dager til før hun våknet. Jeg har vært fra meg av engstelse for henne. Jeg skjønner ikke hva som gjorde henne så dårlig! Hun er en ulv, hva kan blodet mitt gjøre med henne? Jeg forstår det ikke. Det finnes ingen annen måte å ta en ulv opp i en flokk på. Vedkommende er nødt til å drikke alfaens blod. 

Kaira holder blikket mitt mens jeg går bort. Jeg setter meg på stolen som står inntil sengen hennes og tar hånden hennes i min. Hun rykker ikke til, eller trekker seg unna.

          - Du er våken! Hvisker jeg og hun nikker langsomt før blikket glir over de andre i rommet.

          - Hei. Navnet mitt er Kurt Ulvheim, jeg er lege. Er det greit jeg undersøker deg litt? Spør legen og kommer bort til sengen. Kaira skotter bort på meg, som for å spørre om det er greit. Jeg blir varm innvendig av det og gir henne et oppmuntrende smil. Kaira ser på legen igjen og får øye på alle ledningene som er koblet til henne. Hun får noe panisk over seg, og før hun napper dem ut, begynner jeg å snakke med henne.

          - Du har vært kjempe syk, Kaira. Jeg trodde du skulle dø. Sier jeg og hører hvordan stemmen min tykner til mens jeg snakker. Kaira glor storøyd på meg.

          - Syk? Spør hun og stemmen er tørr og pipende. Hun kremter og tar seg til halsen. Jeg gir henne glasset med vann. Hun sluker det.

         - Jeg drømte. Jeg var tilbake hos vokterne mine. Jeg gjenopplevde alt. Sier hun lavt og hjertet mitt trekker seg sammen da jeg ser draget av smerte som skyller over ansiktet hennes. Men så erstattes det av noe hardt og ugjennomtrengelig.

          - De skal ikke få slippe unna. Sier hun hardt og kremter igjen.

          - Skulle du undersøke meg eller? Spør hun legen og han piler bort til henne. Noe forlegen av å ha stått og lyttet til samtalen. Han tar frem stetoskopet. Et fornøyd smil kommer over det betenkte ansiktet.

         - Sterke hjerteslag. Og pulsen er normal. Jevn og fin. Han snakker mens han undersøker henne. Han går over til å lytte på lungene og nikker bifallende nå også. Han lyser henne i øynene med en lykt og ser forundret ut.

          - Hva? Spør jeg og han rister på hodet og lyser igjen.

          - Jeg har aldri sett noe likende før. Sier han og ber meg se også. Jeg må smile av synet.

         - Øynene dine... de begynner å brenne. Når man lyser inn i dem. Sier legen og Kaira trekker på skuldrene, som om det er gammelt nytt.

         - Jeg er en drage. Hva hadde du forventet? Spør hun legen og han ler.

         - Jeg har ingen erfaring med drager, Kaira. Jeg er en flokklege. Jeg tar meg av syke og skadde ulver. Drager er et ukjent fenomen for meg. Men det er en ære å ha møtt deg. Sier han og bukker for henne. Hun glor misfornøyd på ham. Noe sier meg at hun er misfornøyd fordi han ikke titulerer henne som seg hør og bør for en undersått. Legen begynner å undersøke om de røde stripene er borte.