Dragehjerte

Kapittel 6 - Mismot

*Kaira*

Det har vært en veldig avslappende uke. Jeg har fulgt Daniel i arbeidet og sett hvordan han arbeider. Ja, for han arbeider ikke bare som Alfa, han er også Hertug, og arbeider som dommer territoriet. Det visste jeg ikke. Han har en menneskejobb, og en ulvejobb. Hvis jeg kan kalle det det da. Jeg visste jo at alle alfaer er hertuger og adelige. For mange, mange herrens år siden ble alfaer slått til hertuger over deres territorium. Ute blant menneskene, er Daniel Burgham, hertug i sør, og har en dømmende makt, nesten som for lenge, lenge siden da det fantes domstoler. Han var så utrolig tålmodig da jeg stilte spørsmål, at jeg usikkerheten ved å spørre forsvant. Å spørre, når det var noe jeg ikke forsto eller bare ville vite mer om. 

Det er merkelig. Jeg synes jeg har blitt så rar. Det hender faktisk at når jeg ser på Daniel så blir jeg helt varm og bare må smile. Jeg har aldri smilt så mye i hele mitt liv! Jeg er blitt så fjollete! Herregud, jeg er helt flau over meg selv! Jeg skammer meg. Jeg har ikke skammet meg før. Faktisk aldri. Jeg har følt meg overlegen folk som skammer seg. Jeg har ingenting å skamme meg for! Jeg er stolt av å være drage, jeg er stolt av å være prinsesse! Da trenger jeg ikke skamme meg om jeg sier noe dumt eller gjør noe feil. Jeg er overlegen alle! Men nå skammer jeg meg. 

Følelsen av sinne er ikke der så jeg kan ta og føle på den mer. Den har glidd til side, og jeg kan kjenne mer på andre følelser. Jeg kjenner på frykt for det som skjedde med meg og det som vil skje med meg når jeg skifter igjen. Jeg kjenner på en helt absurd glede over å få være en del av hverdagen til Daniel. Jeg kjenner på en følelse av trygghet når jeg er med ham som jeg aldri før har kjent på. Ikke en gang sammen med vokterne mine. Bestandig har det vært en sånn følelse av aldri å høre til, aldri å være til på rett sted. En følelse av alltid å være på vakt. Den kjenner jeg ikke lenger! Og det er så rart! Det er nesten skummelt. Når jeg nå er med Daniel og følger med ham hvor hen han går, så er jeg ikke like redd lenger. Jeg er ikke like utrygg og skremt. Følelsen forsvinner i bakgrunnen, og jeg kjenner den bare når han forlater rommet for å gå på do. Og merkelig nok så er ikke det så ille. Likevel når jeg er alene, eller Daniel er opptatt i telefonen, så irriterer det meg. Jeg hater følelsen av å være avhengig av noen. Jeg hater følelsen av å være underlegen. Jeg føler meg underlegen og vanlig. Jeg liker det ikke. Ikke i det hele tatt.

Jeg blir bragt tilbake til virkeligheten da Daniel smiler til meg. Han sitter der ved skrivebordet sitt og strekker seg. Han er egentlig utrolig kjekk, slår det meg. Med det brune håret, som krøller seg ørlite gran ved ørene, og de grønne trygge øynene. Nei, hva er det jeg tenker for noe? Herregud! Irritert snur jeg meg og tegner det dumme treet utendørs med fjellet i bakgrunnen. Blyanten suser over det hvite arket og bildet blir til.

-Hva er det du stønner sånn for, Kaira? Spør Daniel og jeg fyker sammen, skvetter av stemmen hans. Varmen skyller nedover ansiktet mitt da jeg blir klar over at han står over meg og titter ned på bildet.

- Wow! Det var utrolig fint! Jeg skjønner ikke hvordan du får det til! Roser han og jeg hater hvordan hjernen min nå tømmes for alt fornuftig å si.

- Synes du? Spør jeg dumt og kjenner vreden snu seg trill rundt i magen på meg.

- Ja! Tror du jeg kunne få det? Jeg vil henge det opp her, bak skrivebordet. Så hver gang jeg kjeder meg kan jeg se på det og tenke på deg! Sier han og stryker meg fjærlett over kinnet. Jeg blir paff. Alt låser seg i meg.

- Kaira? Er alt bra? Spør Daniel og kommer rundt stolen. Blikket hans er engstelig og jeg nikker heftig. Uten ett ord gir jeg ham arket og begynner å tegne på nytt.

- Jeg mente det jeg sa, Kaira. Det er nydelig! Sier han og jeg grøsser innvendig og forargelse over at ansiktet mitt ikke kan være uttrykksløst! Jeg kan ikke styre meg og jeg smiler. Jeg smiler! Faen ta!

- Jeg trenger litt luft. Jeg går bare ut på verandaen. Sier jeg og kaster blokka i fra meg. Noe som ligner på Daniel har begynt å ta form på blokka. Jeg raser ut døren og lener meg mot rekkverket. Den samme horisonten som på bildet jeg tegnet i sted, lyser mot meg og vinden tar tak i håret mitt og kaster det foran ansiktet mitt. Det er nydelig, Daniel har rett i det. Daniel nå igjen? Hva faen skjer med meg egentlig? Er jeg ikke en selvstendig person kanskje? Jeg kan ta egne valg. Jeg kan leve alene om nødvendig. Jeg kan ta vare på meg selv. Jeg kan brenne jordens overflate og drepe om jeg vil. Hvorfor kan jeg ikke da få Daniel ut av hodet? Forbannet være skiftet som ødela hele meg! Jeg grøsser ved tanke på skiftet. Det tok meg lang tid å klare å vende tilbake til kroppen min. Men nå føles kroppen min ikke en gang som min. Alt som har skjedd, har snudd opp ned på hele meg. Det jeg før hatet, liker jeg nå. Og det jeg før likte, har jeg begynt å hate. Som stillhet og å være alene. Det gir meg ikke lenger det jeg vil ha. Det gir meg bare tomhet og ensomhet. Har jeg blitt så vant til å være her nå? Flokken liker meg ikke en gang. Og jeg trenger ikke at de gjør det. Men jeg trenger at de spiller på lag med meg. Sånn det er nå så gjør de ikke det. Og det er vel min feil også. Kanskje jeg må åpne meg litt mer for dem? Tanken gjør meg kvalm. 

Daniel spurte om familien min og det bragte bare sorg og savn frem i meg. Hvor mange år er det siden jeg tillot meg å tenke på dem sist? Jeg har ingen forhold til dem. Bare en stemme nå og da. Tenker de på meg? Savner de meg? Vet de hvor jeg er? Eller tror de jeg er død? Disse spørsmålene får jeg ikke svar på. Jeg kunne forsøke å kontakte dem gjennom tankene, men de sa jeg aldri måtte gjøre det. Jeg har såpass stor respekt for dem at jeg ikke vil gjøre det. 

Jeg har ikke møtt en enste drage på min ferd gjennom Tharnak heller. Ikke en. Hvor mange er vi? Sikkert flere enn man skulle trodd. De står jo imot opprørerne enda. Men hvor mye koster det? Jeg vet det kostet foreldrene mine meg og broren min. Jeg har aldri vært sammen med dem. Å være atskilt fra dem har ikke gjort meg svak. Men sterk. Jeg har hatt mange voktere, selv om en etter en har dødd i oppgaven å holde meg i live. Jeg har kjempet mot en trussel jeg aldri har sett ansiktet til. Jeg har bare sett hva den har forårsaket og tatt fra meg. Jeg har vært sint på den. Jeg har hatet den. Jeg har til og med følt at jeg bare kan gi opp og dø, for at alle skulle få slippe å lide mer. Slippe og leve på flukt. Men selv om jeg er skadet av det livet og den barndommen jeg har hatt, har det gjort meg sterk! Jeg har ikke hatt noe forhold til foreldrene mine, men jeg vet de bryr seg om meg. De ga avkall på meg for at jeg skulle få leve. De har på tross av at det var farlig, gitt meg støtte og kjærlighet gjennom tankeoverføring. Jeg har med en gang visst hva jeg skulle gjøre for å overleve. Det har gjort meg sterk, selv om savnet etter et rolig og harmonisk liv har meldt seg mer enn en gang. Kanskje det er derfor Daniel og hans flokk tiltaler meg? Det savnet har jeg gjemt i en boks og låst den og begravet den dypt inni meg. Jeg er sterk! Jeg vet hva det vil si å være alene, og å aldri ha et sted å høre til. Men jeg har en fantasi om det. Og jeg liker å kalle det hjem. Der moren og faren min bor og venter på meg. Med åpne armer. Men når kan jeg dra dit? Når er det trygt for meg å vende hjem? Det er 14 år siden foreldrene mine satte meg bort i håp om å redde livet mitt. Jeg kan jo ikke dra noe sted. Jeg er jo fanget her.