Dragehjerte

Kapittel 42 - Drapet

Svarttind
*Daniel*

Da jeg ser den siste bilen kjøre ut av porten sukker jeg lettet. Det har vært noen slitsomme dager. Det har vært dager hvor jeg har lært utrolig mye om meg selv. Om flokken min. Om alle rundt meg, egentlig. Folk har vist seg med andre sider enn dem jeg er vant til å se. Men det har gått bra, tross alt.

Nå kan flokken min igjen løsrive seg litt fra de oppgavene de hadde. Men de skal ikke ligge på latsiden og slappe av for det. De kan slippe den anspente, trippende, alltid på vakt holdningen og la seg selv gli inn i normal rytme igjen. Blant annet kan alle valpene få komme tilbake fra de beskyttende rommene de har måttet være inne i.

Jeg tok alle forholdsregler og passet på at alle som trengte ekstra beskyttelse, fikk nettopp det. Jeg har gått på vakt og passet på Kaira hele veien også. Jeg visste ikke hvordan hun ville reagere på alt det her. Heldigvis for både henne og meg, begynte dragen hennes å føle seg truet, og valgte å ta delvis kontroll over Kaira. Det må ha vært litt av en kamp! Så sliten og elendig som hun var i utgangspunktet, burde hun ikke vært i stand til å kjempe særlig lenge. Men der tok jeg visst feil igjen.

Kaira har oppført seg nesten feilfritt disse dagene. Så stolt som hun viste seg frem første gang, var så beundringsverdig. Hun gikk stolt ved siden av meg, med røde øyne som lyste opp og gjorde alle utilpass, og satte seg ned på Luna sin stol som den største selvfølge! Hjertet mitt har aldri banket stoltere.

Dette har vært dager hvor jeg har lært så mye om Kaira. Hun har ligget i sengen sammen med meg. Hun har grått ut sine sorger, vist seg fra en ny og sårbar side og latt meg få innblikk i hva som har foregått inni henne. Hun har vist meg hvor mye hun faktisk elsker og verdsetter meg.

Gud bedre!

Hun har vist hvor mye hun begjærer meg, og det har ikke vært lett. Jeg begjærer henne også. Herregud, hun skulle bare visst hvor mye jeg ønsker å ha henne! Hvor mye jeg ønsker å gjøre med henne! Bare tanken gjør meg gal! Men tiden er ikke inne enda. Jeg har måttet kjempe harde og nesten umulige kamper med meg selv for ikke å gjøre hva både kroppen og hjertet mitt ønsker så inderlig. Jeg har trodd jeg hadde vist Kaira hva jeg vil, men hun skjønte det ikke. I stedet måtte hun kjefte på meg og slå meg for at jeg skulle forstå hvor såret hun var. Og jeg vet at Kaira kunne slått meg mye hardere, og faktisk skadet meg om hun hadde villet. Hun var barmhjertig, og jeg var en diger dust.

De andre alfaene har veldig forsiktig spurt meg om min nye Luna, og jeg har bare svart tvetydig og så lite som mulig. Kaira sin posisjon er meget usikker og jeg har ikke ønsket å gjøre den enda mer usikker.

Jeg har forstått på alfaene at lunaene er begeistret, nysgjerrige og til dels utilpass med min make. De skjønner seg ikke på henne, og det er vel nettopp det Kaira har ønsket å oppnå. Kaira har vært eksepsjonell! Jeg begynner å føle så mye mer enn bare kjærlighet for Kaira. Jeg elsker henne så høyt at det gjør vondt å bare tenke på henne.

Ballet var virkelig en begivenhet som jeg sent vil glemme. Jeg danset for første gang med Kaira. Jeg lærte henne å kjenne på en ny måte. Jeg så hva nærhet, oppmerksomhet og utfordring gjorde med henne. Jeg så henne vandre av sted i ekstase. Jeg så henne oppdage hva frihet kan gjøre. Hun var enestående vakker der hun danset med de andre unge. Hun så helt fantastisk ut. Hun lagde helt utrolig sensuelle bevegelser til musikken og forhekset meg totalt! Johanne har en fantastisk virkning på henne. Jeg vet ikke om jeg hadde nådd frem like bra henne. De er heldige som har hverandre. Slik jeg er heldig som har Oscar.

Nå har den siste flokken reist. Myrkskog-flokken ble lenger enn de andre. Forholdet mellom flokkene er godt. Men det er ikke få ganger opp gjennom årene jeg har vært frustrert over at det skulle være så vanskelig å opprettholde et godt forhold.