Dragehjerte

Kapittel 43 - Tatt

Svarttind

*Daniel*

Jeg vet ikke nøyaktig hva som vekket meg. Men noe var det. Noe, jeg vet ikke hva, som fikk meg til å slå øynene opp. Jeg sovnet. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for å ha sovnet. Jeg skulle jo følge med på nyhetene! Klokken er ikke mer enn 05 på morgenen. Jeg kikker sløvt rundt meg. Det er noe rart. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er.

Hodet føles tungt som bly. Det er noe med omgivelsene. Noe som ikke er riktig. En kald trekk får meg til å grøsse. Hvor kommer det fra?

Plutselig skjer alt på en gang. Jeg skvetter i det en stor kjempe av en mann kommer frem fra mørket og sperrer utsikten for meg. Han presser meg tungt tilbake i sengen. Jeg reagerer med det samme og kjemper for å komme løs.

Panikken tar meg. Jeg brøler til de andre i tankene. Tilkaller hele flokken. Kaira rives ut av armene mine og våkner med det samme. Hun skjønner hva som skjer og begynner panisk å sprelle i armene til den andre mannen.

En tredje kommer frem fra mørket. En kvinne, hun griper tak i Kaira og presser en finger mot pannen hennes. Noe skjer med henne. En forandring jeg ikke helt kan forklare, men som ser så skummel ut. Det skremmer meg såpass at alt våkner i meg.

Jeg brøler og kjenner hvordan ulven min skvetter våken. Jeg kjemper som jeg aldri før har kjempet.

            -Daniel! Skriker Kaira og kjemper hardere, men det kvinnen gjør, ser nesten ut som om hun doper henne ned. Hun blir slappere og slappere.

Jeg ser svart. De andre kommer, men blir fanget bak døren. Jeg forstår ikke hva som holder dem ute, men kan ikke bruke energi på det.

Jeg freser og slår mannen som holder meg nede. Jeg skjærer ham opp på brystet, men mannen ser ikke ut til å være påvirket en gang. Han blør.

Blikket er gult og de lysende øynene lyser. Han sier noe uforståelig til kvinnen og så begynner de å presse meg enda lenger ned i sengen. Jeg brøler rasende, men hvor mye jeg enn angriper og slår så virker de upåvirket.

            - Daniel! Skriker Kaira slapt og jeg ser med panikken snørende om hjertet, at mannen som holder henne som en sekk poteter, klatrer ut av et svært hull i taket. Mannen forvandler seg til en drage, en stor og blå drage.

Han holder Kaira med klørne og letter fra taket. Jeg kan se henne forsvinne og blir reddere enn jeg noen gang har vært i hele mitt liv!

Kaira blir mindre og mindre. Jeg brøler og brøyter meg frem. Jeg slår blindt og hopper på ham og får inn noen velrettede slag mot hodet. Jeg til og med mister fullstendig kontrollen og skifter til ulv, og angriper i ulveform, men til ingen nytte.

Kvinnen slår meg hardt over hodet og jeg mister synet i et øyeblikk. Nok til at jeg da får tilbake synet, så har de to skiftet til drage og flyr vekk herfra.

Flokken braser inn døren og river samtidig av noe av veggen. De uler mot de to dragene de kan se fly vekk herfra.

Jeg uler av sorg.

En så stor og hjerteskjærende sorg. Maken min er borte. Hvem kan de være? Hvor tar de henne med? Hvem er de? Hva vil de henne? Bare de ikke dreper henne!

Er det opprørerne som endelig har fått tak i henne?

Jeg faller ned på gulvet og legger meg ned av avmakt. Alt mot forlater kroppen min. Alt raseriet. Alt som er igjen er den pinen, uvissheten omgir seg med. Hjertet mitt verker.

Jeg har mistet henne.

************

Et sted i borgen.

Fra mørket som omsluttet ham, var det ingen som så ham. Han kunne se de tre dragene som fløy av gårde med det som etter planen skulle bli hans Luna. Hadde de klart å ta henne?

Han hadde hørt den rasende og paniske befalingen til Alfa, og kommet løpende som alle andre. Han hadde ikke trodd det ville være det synet som møtte ham da de hadde fått opp døren.

Aldri hadde han sett Alfa slik. Han var brukket, ødelagt, helt apatisk. Å se Kaira Dragon bli røvet vekk, ble for mye for Alfa.

Helt siden Kaira kom inn i flokken, hadde han fulgt med. Han hadde vært der. Han hadde alltid passet på Alfa. Prinsesse Kaira var drage. Hvordan kunne hun være bra for ham?

Han hadde sett for seg utallige måter å fjerne dragen på. Nå var prinsessen tatt. Å se henne fly av gårde var noe av det beste som kunne skjedd!

Hun er som gift, og forgifter Alfa! Hun er kongelig, og drage, og kan aldri bli Luna for denne flokken!

Hun er som en parasitt!  Hadde opprørerne klart å omvende de tre dragene? Hvor fant de dem? Alfa Mørkesletta og Alfa Nidsjø hadde ikke sagt noe om at de ville angripe slottet da de fortalte ham om de videre planene.

Han skulle spille kortene sine riktig og få Alfa til å se det fra deres side. Å ha Alfa Burgham av Harbros Stolthet med i opprøret ville gjøre alt så mye enklere. De ville klare å velte dynastiet!

Han hadde ventet og ventet på det riktige tidspunktet å forklare for Alfa hva opprørerne stod for, men Alfa hadde vært for opptatt med den nye maken sin. Det satte kjepper i hjulene at hun var en drage og en prinsesse. Da måtte jo Alfa føle seg forpliktet til å støtte dagens monarki. Da ville han aldri se deres side av saken.

Han hadde nesten ikke tålmodighet igjen.

Nå var det nytt håp.

Bare Alfa fikk hodet på riktig sted igjen, og fikk hele Kaira ute av systemet, ville han slå til. Han respekterte Alfa, og var glad i Alfa. Han var en god Alfa! Men i det siste har han kun tenkt på Kaira sitt beste, og ikke satt flokken først! Nå som parasitten var borte, ville han gjøre det igjen, det var han sikker på!

Nå måtte han innese at å slå seg sammen med opprørerne, er det rette for flokken! På den måten vil flokken vokse, bli større og mektigere!

Og om ikke alfa innser det av seg selv, så skal han sørge for at det blir gjort!