Dragehjerte

Kapittel 39 - Ballet

Jeg står sammen med Johanne og Daniel, Henrik og Oscar innerst i den store salen. En sal jeg ikke har vært i før. Murveggene er dekket med store tunge gardiner i forskjellige farger, gamle malerier, og store lamper som en gang sikkert hadde vært i stearin og ikke lamper. Fargene passet liksom til den høytidelige stunden vi nå var inne i.

Ballet.

Rommet er dunkelt, og opplyst av lyskastere i taket med forskjellige farger. Salen var stor. Større enn storsalen. Ikke skjønner jeg hvorfor storsalen hadde fått navnet sitt!

Inntil veggene er det plassert bord med store duker i gullfarger. Det var brus, vin, øl, diverse snacks og frukt og ost og kjeks. Det er ikke spart på noe. Alle ser ut til å hygge seg, og har på seg store kjoler og smokinger. Unge som eldre, ulver alle sammen. Jeg synes nesten det er rart alle kommer så godt overens i kveld. Men jeg må huske på at alvoret bak denne samlingen for i kveld er glemt.

De danser og hygger seg alle sammen. Så nær som oss fem. Jeg har aldri vært på noe lignende noen gang. Ikke så mye som en liten bursdagsfest en gang. Dette er et helt nytt territorium.

Musikken er høy og blir spilt på et stort hypermoderne anlegg fra alle kanter i rommet. Jeg har ikke studert alle ulvene før nå, men noen er faktisk så unge som meg her. Jegerne til de respektive alfaene er i et stort aldersspenn. Det trodde jeg faktisk ikke. Jeg trodde de måtte jobbe seg oppover i systemet. Men jeg kan jo ikke det her.

Jeg gjenkjenner Miilas Borg, Samuel Mørk og sønnen til alfa Beckalnd, Elliot. Alle de neste alfaene er sønner. Det provoserer meg. Hvorfor kan ikke døtre bli alfaer?

Jeg fester blikket på et par som ser ut til å more seg veldig. En jente som lukter som Østfalck flokken, og en gutt som lukter som Bri flokken. Det er også noe jeg oppdaget, at alle medlemmene fra en flokk, lukter som alfaen.

De ser ut til å ha funnet tonen. De trekker seg ut fra dansegulvet og mot veggen og begynner å snakke sammen. Jeg blir nysgjerrig og følger dem med blikket. De stiller seg i et hjørne og gutten lener seg mot veggen jenta står med ryggen mot. De står veldig nærme hverandre. Jenta ler og skakker på hodet og plutselig kysser de. De kysser en stund og så trekker gutten seg unna. Jenta nikker og jeg skjønner straks hva som skjer. Gutten markerer henne. Man skulle tro det gjorde vondt, men jentas ansikt uttrykker bare nytelse mens han biter henne i nakken. Da han trekker seg tilbake ser jenta bare henrykt og forelsket ut.

Jeg trekker blikket til meg, forlegen med ett. Her har jeg stått og sett på hvordan maker finner hverandre. Men hvordan foregår dette egentlig? Jeg skjønner jo at alle har en essens, en spesiell lukt, som det finnes bare en av. Det må være det jeg kjenner når Daniel er nær meg, den berusende lukten hans, som pirrer meg på en slik måte at jeg blir gal av det.

Jeg titter bort på Johanne. Har hun luktet noe spesielt her i kveld? Men Johanne ser bare uinteressert ut der hun ser utover forsamlingen. Jeg tar meg til merket mitt. Alle kan se det nå når jeg har på meg denne kjolen.

Daniel snakker med Oscar, Alfa Myrkskog, Alfa Cruze og Alfa Østfalck. De ler og koser seg. Jeg føler ikke for å le. Jeg har ikke akkurat humøret med meg.

​ - Skal vi gå og finne oss noe brus eller noe? Spør jeg Johanne som også våkner til og nikker. Vi beveger oss mot bordene. Jeg føler plutselig blikkene til alle på meg. Men overser det og finner meg et glass jeg kan helle litt punsj i. Men noe fanger oppmerksomheten min og jeg styrer bevisst unna den og finner meg litt vin i stedet.

«Ikke ta punsj. Det er noe muffens der!»
Kontakter jeg Johanne med. Hun studerer blandingen og rynker på nesen. Jeg tar med meg vinglasset og stiller meg inntil veggen. Jeg har aldri drukket vin før heller.
​- Riesling er godt. Sier Johanne og blunker lurt til meg.
​- Når har du fått tid til å smake på det da? Spør jeg og hun ler.
​- Jeg fikk alltid lov til å drikke halve glasset i festanledninger etter jeg fylte 14. Sier hun og jeg nikker.
​- Aha. Dette er helt ny drikke for meg. Sier jeg og møter blikket til Daniel.
«Noe mystisk med punsjen.» Sier jeg til han og han ser mot punsjen. Nesten umerkelig kommer det noen som ulver fra flokken og fjerner den. Jeg må nesten smile, men later som om jeg ikke aner noen ting.