Dragehjerte

Kapittel 30 - Overgangen

10 år tidligere, år 2988, *Daniel*

Den store porten inn til Svarttind står oppe med to brennende fakler på siden. En vakthavende ulv bøyer hodet for meg. Jeg nikker til ham. Jeg er sliten og trøtt etter å ha reist så langt. Bak meg kommer de resterende flokkmedlemmene. Alle like slitne og trette som meg. Vi har mistet mange fine flokkmedlemmer i denne krigen. Alle dem vi mistet, har jeg brennende på netthinnen min. Ansiktene. Hvordan skulle jeg gjort ting annerledes for å redde flere av dem? Slaget var blodig, og vi er ikke de eneste som mistet tapre soldater. De andre flokkene mistet også mange. Men alt føles så tungt, som om verden virkelig har falt fra hverandre. Jeg kaster hjelmen fra meg i borggården og tar trappen opp til døren i to steg. Flere møter meg og bøyer seg i respekt.

Jeg overser dem.

Men da jeg lukker opp døren kommer sorgen kastende over meg. Det er historie i disse veggene. Her har mange alfaer gått før meg. Her har familien min bodd og regjert, her har flokken min slitt i mange hundre år før meg. Nå går jeg i gangen som en annen enn da jeg var her for 2 år siden. Jeg er ikke den samme personen lenger. Hvordan kan jeg være det, etter alt jeg har opplevd? Bilder av kampens hete flerrer over netthinnen min og får hele kroppen min til å skjelve. Heldigvis er jeg ikke alene om å ha disse marerittene. Flere er urolige og skvetne etter slaget.

Verst er minnet om hvordan Emmanuel ofret seg for meg. Blikket han låste i mitt rett før han ble revet vekk, sitter i meg enda. Det sa alt. Det sa at jeg ikke skulle tenke på det, det sa at det går bra, og det sa jeg er glad i deg. Og så var han ikke mer. Sjokket gjorde meg handlingslammet noen minutter. Minuttene var lange. Flokken samlet seg rundt meg, beskyttet meg fra slag rundt meg så jeg kunne komme meg. Sorgen og sjokket gjorde det vanskelig for meg å fokusere. Det gjorde så vondt i det han ble revet vekk. Som om sjelen min ble skåret i to, og brent vekk. Jeg følte meg revet i to. Emmanuel og jeg var tvillinger. Jeg er kun 2 minutter eldre enn ham, og det gjorde meg til en mye viktigere person enn ham. Men for meg var Emmanuel like viktig. Han er min andre halvdel. Vi delte så mye mer enn bare fødselsdag. Vi delte alle store øyeblikk. Vi var som erteris, aldri fra hverandre mer enn noen timer av gangen. I det øyeblikket han ble revet vekk, mistet jeg mye mer enn en bror. Jeg mistet en del av sjelen min, og en bestevenn. Vi var like som to dråper vann. Det eneste som skilte oss på slagmarken var et merke på uniformen min.

Det skulle ha vært meg som døde! Tenker jeg og slår i veggen da raseriet, skyldfølelsen og angeren skyller gjennom meg.

Det blir musestille i gangen og alle ulvene snur seg mot meg. Jeg overser dem og biter tennene sammen. Det samme raseriet har jaget meg siden Emmanuel døde. Da sjokket over tapet av ham gikk over, raste raseriet ned i meg. Jeg har aldri før vært så sint. Jeg angrep uten hemninger, og drepte alle som stod i veien for meg. Raseriet drev meg hardt, og gjorde meg hard og nådeløs. Jeg ble vill. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg drepte i rent raseri. Jeg husker bare hvordan raseriet drev meg fremover. Jeg var urimelig mot ulvene som fulgte meg, og jeg jaktet på og jaget fiendene mine. Jeg brydde meg ikke om å være forsiktig. Jeg angrep uten samvittighet. Jeg drepte med kaldt blod. Jeg ønsket å se dem blø og dø, slik de fikk meg til å se på at Emmanuel ble drept. Jeg har aldri før kjent på et slikt hat. Og jeg ønsker ikke å kjenne et slikt hat igjen. Det var forferdelig. I flere dager jaget jeg på uten å stoppe. Jeg fikk knapt i meg mat der jeg holdt på.

Jeg roet meg ikke før jeg kjente hvordan pappa langsomt gled inn i det hinsidige. Det kjentes på kroppen til alle i flokken. Når en alfa dør, eller holder på å dø, merkes det på kroppen til hvert eneste flokkmedlem. Han fikk en fatal skade og forblødde på slagmarken. Kroppen var ikke i stand til å helbrede seg fort nok. Mangel på mat, medisiner, vann og søvn ble for mye. Han slapp heldigvis å lide. Jeg fant ham i en blodpøl. Omtrent samtidig som han døde, var slaget over. Pappa ga sitt liv for landet.