Dragehjerte

Kapittel 41 - Giftige tunger

                                                                                           Svarttind
                                                                                             *Kaira*

Det er en helt annen stemning i storsalen under frokosten i dag. Det er dørgende stille her. Spenningen er høy, folk er høysensitive. Jeg kan høre hjerteslagene til alle og alle har høyt blodtrykk. Folk smugtitter på hverandre og forsøker å finne ut hva den andre tenker.

Det er en alvorlig samling med ledere. Maten blir inntatt i stillhet. Ingen sier et ord.

Daniel har vært helt rar i dag. Han har ikke sagt et eneste ord til meg siden i går kveld. Da han stod opp så han ikke på meg en gang, han bare kledde seg raskt og forlot rommet. Da jeg gikk sammen med Johanne til frokosten satt han klar ved bordet. Han smiler ikke. Ikke en gang øynene hans gjør det. De er bare kalde. Uttrykket er strengt, nesten sint. Blikket er mørkt som natten. Som om han hadde fått verdens dårligste nyhet i natt. Humøret hans er heller ikke greit. Han er som en steinstøtte. Avvisende og uinteressert.

At Daniel er slik, gjør det heller ikke lett for folk i salen å ta ordet og si noe om maten i dag. Ingen gjør det. Alle alfaene har på seg formelle klær enten i svart eller grått. Det er tydelig at dette er noe utenom det vanlige. Jeg får ikke i meg en eneste bit med mat, og hverken Johanne eller Daniel maser om at jeg må spise mer.

Jo mer jeg får inn av denne situasjonen, jo mer usikker blir jeg. Jeg får vondt i magen og hjertet slår hardt og fort. Jeg forsøker å ikke vise det, men det blir nærmest en umulig oppgave. Jeg har ikke krefter til å kjempe imot da dragen min tar enda mer kontroll. Det er bare deilig å slippe å pines.

Hvorfor er Daniel slik mot meg? Hvorfor snakker han ikke til meg? Hvorfor ser han ikke på meg? Hva har skjedd siden i går?

Så skjer det noe med meg. Jeg kan ikke lenger tenke på det. Jeg forsøker å ta opp tråden og gruble mer, men får ikke tilgang. Følelsen av håpløshet slipper taket og bare likegyldighet blir igjen. Jeg har aldri latt dragen min ta så stor plass i meg, og få så mye styring som nå.

Det er deilig.

Jeg slapper av. Hjertet roer seg og alle spor av usikkerhet fordufter.

Daniel reiser seg brått fra stolen han satt på. Han har en stram slim-fit skjorte i svart som er åpen i halsen, grå dress bukse og svart belte med en spenne i sølv jeg aldri har sett før. Det ligner faktisk på merket jeg har på halsen, bare mer utfyllende. Det ligner to ulver som slåss. Jeg er ikke i tvil om at det er et symbol som tilhører Harbros Stolthet. Kanskje et symbol på at han er alfa.

Jeg titter opp på ansiktet hans. Det er som hugget i stein. Så hardt og følelsesløst. Han ser sint ut. Han har kalde, lysende grønne øyne. Tydelig preget av ulven.

           ​- Da er det tid for møte. Alfaer, bli med meg. Sier han med høy og bestemt stemme. Det gjør meg nervøs at jeg ikke vet om han er sint på meg, men dragen min fjerner den lille nervøsiteten så fort at jeg ikke er sikker på om jeg kjente det i det hele tatt. Daniel forlater bordet med Oscar og Henrik. Herman kommer opp til bordet vårt.
«Jeg trenger ingen barnevakt!» Sier jeg til Herman gjennom tankeoverføring.
«Beklager, Luna Kaira, men du beviste det motsatte da du eglet opp Alfa Borg. Vi fulgte med på overvåkningen, vet du». Svarer han og gir meg et nærmest likegyldig smil. Det han sier og det han viser er to helt forskjellige ting!

Alle lunaene og de kvinnelige jegerne blir værende igjen i rommet. Ingen sier noe på en lang stund. Jeg kjenner det irriterer meg, samtidig så vet jeg jo at alle er usikre på hva de skal foreta seg. Ikke minst er de redde for meg. For selv om jeg ikke har gjort stort, er de usikre på hva jeg vet og kan og er i stand til å gjøre. De vet også at Daniel fort kan komme tilbake og angripe dem.