Dragehjerte

Kapittel 37 - Dragens makt

*Kaira*

Tankene har gått rundt i en kaotisk runddans hele dagen. Hva kommer til å skje? Hvordan kommer jeg til å reagere? Hva kommer til å skje under møtet? Skal jeg være med? Skal jeg ikke? Hva skal jeg gjøre? Hva er forventet av meg? Hva forventes det at jeg skal gjøre? Hvordan skal jeg oppføre meg? Jeg har ikke vært med på noe av det her før, og det skremmer meg! 

Johanne har vært sammen med meg hele dagen og vi har snakket frem og tilbake om dette. Hun er fantastisk! Hun holdt nervene mine under kontroll, men nå er tiden inne. Jeg skal entre storsalen sammen med Daniel, Oscar, Felicia og Johanne. Det er tid for middag. 

Jeg og Johanne har pyntet oss opp med kjoler og smykker. Jeg har det ekle Luna-smykket rundt halsen. Johanne mente det var viktig at jeg viste meg som en Luna, selv om jeg offisielt ikke er det helt enda. Hun ville sette opp det lange røde håret mitt, men jeg nektet henne. Håret skal jeg ha løst nedover ryggen uansett hva hun sier. Håret mitt er liksom nesten friheten min. Håret mitt er spesielt. Jeg har alltid vært sær når det gjelder håret mitt. 

Johanne har kledd meg opp i en grønn lang kjole med blonder rundt den dype utringningen. Det er belte i midjen og gjennomsiktig rygg. Den glitrer over det hele i lyset fra lampene. Den er ermeløs. Jeg har på meg delvis høye heler. Jeg klarte å overbevise Johanne om at jeg ikke kan gå i høye heler! Jeg blir seende ut som en nyfødt kalv som svikter i beina og går overende! Jeg skal liksom gi et godt inntrykk, ikke sant?! 

Johanne har på seg en rød lang kjole med blondeermer og rysjer på skjøret. Den er nydelig, og sitter som støpt på henne! Hun har satt opp håret med en spenne midt på hodet, og krøllet håret, slik at noen av krøllene rammer inn ansiktet hennes på en naturlig og fin måte. Hun er helt utrolig nydelig! 

Nervene mine plager meg på vei ned til storsalen. Johanne sender meg stadige bekymrede blikk. Jeg blir ikke mindre nervøs av det! Jeg kjenner at dragen min ikke liker at jeg er så nervøs. Den trenger seg på mange ganger på tur ned. Til slutt må jeg gi etter, og lar den bekjempe de vanskelige følelsene mine. Litt etter litt kommer følelsene mine i bakgrunnen. 

Daniel snur seg mot meg med en gang vi kommer inn gangen. Den massive døren inn til storsalen er lukket, men jeg kan høre høylytt skravling på innsiden. Daniel rynker på nesen da han møter blikket mitt, men blikket er varmt og imøtekommende. Oscar og Felicia står der også sammen med Herman og Henrik. Alle er stivt pyntet med dress og slips. Håret har de stylet enten med vann eller med spray og hårvoks.

          - Går det bra, Kaira? Spør Daniel og legger en arm rundt livet mitt. Jeg ser opp på ham og smiler. Nervene har blitt skjøvet unna og selvtilliten har vokst da jeg lot dragen min slippe til.

           - Ja. Jeg har fortrengt nervene. Svarer jeg ærlig og han rynker på nesen, men sier ingenting til det.

            - Du ser fantastisk ut! Sier han og kysser meg på pannen. Jeg smiler og klapper han på brystet.

             - Du ser ikke så verst ut selv. Sier jeg og da legger han merke til Luna-smykket. Han smiler enda bredere og ser utelukkende lykkelig ut. Han stryker en hånd over smykket. Varmen fra hånden hans brenner mot den nakne huden min. De grønne øynene hans suger meg til seg. Men jeg trekker meg unna da jeg kjenner hvordan dragen min motsetter seg påvirkningen til Daniel. Han kremter og ser vekk.

              - På tide å innta posisjonen. Sier han og rekker meg armen sin. Jeg tar den og stiller meg ved siden av ham. Den massive døren åpner seg og alle luktene slås mot meg. Det er eimen fra mat, røyk, svette, og parfyme. Men det er også essensen til alle i rommet. 

Jeg og Daniel trår inn først, deretter kommer Oscar og Felicia og Johanne går alene etter dem, og bakerst i følget går Henrik og Herman sammen inn. Jeg får vondt av henne for at hun må gå inn alene, men hun har faren og onkelen sin bak seg. Alle blir stille og reiser seg. Jeg kan føle hvordan de skanner meg, hvordan de trekker inn essensen av meg, og hvordan de glor nysgjerrige på meg. Jeg kan høre alle de nervøse, urolige, sinte, og misunnelige tankene deres. I kveld har jeg latt slusene åpne seg. Jeg har latt dragen komme til, og vet øynene mine lyser rødt. Jeg vet at jeg også nå lukter både drage og ulv. Det var det Daniel først la merke til da jeg kom inn i gangen til ham. Vi går opp til bordet og stiller oss ved plassene våre og Herman går bort til deres bord. Daniel hever glasset sitt mot folket. Alle hever glassene sine mot ham og skåler med ham.