Dragehjerte

Kapittel 31 - Begynnelsen

*Daniel*

*10 år tidligere, år 2988*

Begravelsen er i gang. Alle er kledd i svart. Sørgeklær av fineste sort. Det har kommet mennesker som vil vise sin respekt. Pappa var ikke bare alfa, han var også dommer i sør, på vårt territorium, og han var hertug, og hadde dermed en offentlig profil utad. Han var kjent for menneskerasen, som dommer og hertug. Så denne begravelsen er ikke bare åpen for vår rase, men også for menneskene.

Pappa var kjent for sin rettferdighet og mange så opp til ham. Pappa skal begraves i krypten der hvor de andre Burgham alfaene har blitt gravlagt sammen med sine Lunaer. Jeg har bestemt at Emmanuel også skal gravlegges der. Som regel blir barna gravlagt på en tilhørende gravplass. Jeg ville hedre Emmanuel, så han blir lagt sammen med pappa. Emmanuel skal ikke falle i noen skygge. Han skal hedres som den helten han var.

Hele kirken er fullsatt. Folk står oppetter veggene, og ekstra stoler er satt inn. Begravelsen sendes på direkten. Jeg syntes det var litt mye og ville be om at det tok hensyn til familien og at begravelsen ikke ble sendt direkte, men foregå i stillhet. Men det ville vakt større oppsikt enn en direktesending av begravelsen ville gjort. De ville trodd vi hadde noe å skjule, og det ville vært mye verre enn alt annet.

Jeg er ikke komfortabel med at dette kameraet filmer hver minste bevegelse jeg gjør. Vi sitter på fremste rad. Mamma, jeg og Elvira. Et stort bilde av familien står på et bord ved alteret, og ved siden av står det et bilde av bare pappa og et av Emmanuel. Begravelsen er godt i gang. Presten snakker om død og evig liv, om trøst og hjelp av gud, salmer synges og folk gråter. Jeg har enda ikke felt en eneste tåre. Jeg får meg ikke til å vise følelser.

Jeg føler meg hul og tom innvendig. Å se bildene av pappa og Emmanuel smilende oppe ved kistene gjør vondt. Det er som om hjertet mitt blir vridd rundt i brystet på meg og revet ut. Elvira sitter og tørker øynene konstant. Mamma sitter blek og dratt ved siden av meg. Hun stirrer stivt frem. Jeg tar hånden hennes i min og klemmer den forsiktig. Hun flytter blikket bort på meg og det skjærer meg i hjertet å se den bunnløse sorgen der inne. Livet har liksom forlatt dem.

Jeg stålsetter meg. Om kort tid skal jeg opp der og snakke om pappa og Emmanuel, på direktesendt tv. Jeg gruer meg. Jeg vet ikke hvordan jeg blir fremvist. Media kan klippe og lime og gjøre om på innholdet jeg skal legge frem. Oscar og jeg ble enige om at det beste var hvis jeg snakket. Det ville sett rart ut å la være.

De siste tonene av salmen dør ut og det blir stille i kirken. Jeg slipper hånden til mamma og reiser meg. Kameraet zoomes inn på meg. Jeg kremter forsiktig og ser en siste gang på bildene. Begge smiler. De har det samme smilet, men forskjellige øyne. Alle vi tre søsknene fikk mamma sine grønne øyne. Pappa har kastanjebrune øyne. De er varme og trygge å se inn i. Akkurat som om han kan gi av sin trygghet til meg gjennom et bilde. Jeg tar plass på podiet. Jeg retter blikket ned på det lille notatet jeg har med meg av stikkord. Og det er nettopp det. Stikkord. Nå sier de mange stikkordene meg ingenting. Hodet er tomt. Sommerfuglene i magen gjør meg kvalm. Jeg lukker øynene og forsøker å konsentrere meg. Om ikke annet må jeg si noen få ord om dem begge to. Jeg rensker stemmen igjen og ser opp og utover alle de fremmøtte. Det er et hav av ukjente ansikter.

- Jeg ville bare si noen ord. Aller først må jeg få takke dere alle som har møtt opp på denne sørgelige dagen for å vise deres respekt. Det varmer at så mange har brydd seg om faren og broren min. Begynner jeg. Jeg forsøker å se trygg ut. Som om jeg har kontroll på alt som foregår både på innsiden og omgivelsene rundt meg. Jeg må se bort på pappa og Emmanuel igjen.

- Mange av dere kjente jo ikke pappa eller Emmanuel personlig. Begge var de med i krigen og begge ga de sitt liv for landet vårt. Men de var mer enn bare to av mange som mistet livet i krigen. Pappa var Hertug og dommer, og hadde en lang utdannelse innenfor lov og rett, og lang erfaring i yrket. Han ble kjent som en rettferdig dommer, og en rettferdig leder. Rettferdig var han også på hjemmefronten. Han var overhodet i familien min. Han var en kjærlig ektemann, far og morfar og en trygg havn for meg og søsknene mine å søke råd hos. Han var en veileder og mentor for meg. Jeg og Emmanuel er tvillinger, og selv om vi ligner av utseendet, var vi ganske så ulike. Jeg valgte å gå i fotsporene til pappa og tok utdannelse innenfor lov og rett, men også innenfor økonomi. Jeg gikk på privatskole, mens Emmanuel og Elvira gikk på offentlig skole i Invernal-by. Jeg og Emmanuel gikk også på militærskole før vi ble tatt ut i krigen. Der steg jeg og Emmanuel raskt i gradene og var vel blant de yngste på laget. Emmanuel har alltid vært en bedagelig og humoristisk person, med mye kjærlighet til de rundt seg. Han har alltid tatt vare på dem rundt seg, og fått dem til å føle seg vel. Han var et slags lim. Livet blir ikke det samme uten dem. Vi kommer til å savne dem dypt i tiden som kommer. Vi kommer aldri til å glemme dem. Sier jeg og gir en siste honnør mot kameraet. Det blir gjort nettopp fordi de ble drept i kamp, og var av militæret. Så går jeg ned og setter meg på benken igjen. Vi synger siste salme før kistene skal bæres ut i bilen for og fraktes til gravplassen. Så snart minnestunden er over, vil duellen finne sted. Akkurat nå gruer jeg meg ikke noe særlig til den. Den lille talen min ga meg styrke. Uansett utfall, har jeg pappa og Emmanuel i ryggen.