Dragehjerte

Kapittel 12 - Den fremmede

*Kaira*

Helt siden i morges har jeg følt meg skikkelig rastløs. Det klør i gommen, og jeg har en fæl hodepine. Jeg hører støy fra alle kanaler. Da jeg åpnet øynene mine var de rødglødende igjen. Jeg er konstant kvalm også. Jeg har flydd på do og kastet opp flere ganger. Jeg fyller 18 i morgen. Den tanken surrer rundt i hodet på meg og gjør ikke akkurat situasjonen bedre.

Jeg har holdt meg på soverommet mitt i hele dag. Nå orker jeg ikke å trave rundt her inne lenger. Jeg må ut. Jeg må ha frisk luft. Men når jeg åpner døren, angrer jeg med det samme. Det bråker så fælt. De andre ulvene virkelig hyler til hverandre. Daniel møter meg i døren og ser bekymret på meg.
            -Hva er det, Kaira? Spør han og også han roper til meg. Men det ser ikke slik ut. Det må være fordi jeg er hypersensitiv! Jeg kan ikke for at jeg skjærer en grimase.
            - Kaira! Tennene dine... Gisper Daniel og jeg grøsser. Ja, jeg har kjent at noe er forandret inni munnen på meg. Men jeg visste ikke at det var så synlige forandringer. Daniel legger forsiktig hendene rundt meg og følger meg ned trappen. Akkurat nå er jeg bare glad for å ha ham å støtte meg på. Dette er helt ukjent farvann for meg.

Kvalmen bølger seg gjennom meg da jeg når bunnen av trappen. Jeg føler oppkastet trenge seg vei oppover halsen min, men jeg svelger og svelger. Jeg vil ikke kaste opp her, og definitivt ikke nå!

Noe treffer meg hardt i hodet. Det forplanter seg nedover ryggraden på meg og jeg snur meg mot det. Men det er ingenting der. Bare en vegg. Det brenner og forplanter seg oppover armene mine og rundt hele kroppen min. Som om tiden står stille. Jeg stirrer rundt meg. Jeg kan høre noen puste. Det er ikke meg, ikke Daniel. Ingen her inne. Jeg snur meg mot døren, og gisper da synet mitt zoomer seg innover og jeg kan se skogen, elven og fjellet langt der borte. Jeg blir kvalm igjen og kniper øynene sammen.

Det føles som om jeg svever. Verden snurrer rundt og rundt, og jeg har tåkesyn! Jeg kan fremdeles høre ham puste. Daniel har øynene festet på meg, men jeg kan se han er i dype tanker.
            - Kom! Jeg tror det er best du blir på rommet ditt litt til. Det er fremmede i territoriet! Sier han bestemt og fører meg opp igjen. Han løfter meg opp og legger meg ned på sengen.
            - Jeg tror du bør hvile, Kaira. Det ser ut som om du trenger det. Jeg er her og passer på deg. Sier han og stryker meg lett over kinnet før han forlater rommet.

*Daniel*

Å se Kaira slik er skummelt. Hun sliter, det er lett å se. Hun har det vondt. Det er litt av en overgang for henne. Kanskje det er en forsinket reaksjon? Hun fyller 18 i morgen! Tanken gjør meg spent, men også nervøs. Hva om ingenting skjer? Hva om hun ikke velger meg? Alt er annerledes med Kaira. Absolutt alt! Hun så direkte syk ut! Jeg liker det ikke, og jeg liker ikke at flokken ser henne slik. Som om hun er svak! Det er hun ikke! Jeg vet at flokken trenger en sterk Luna, og Kaira er sterk! Men hun må fylle 18 først. Hun må fylle 18, så bli min make på ekte, og så bli flokkens Luna. Da vil de se hva jeg allerede ser i henne! Gud, det skal bli godt å få ro rundt alt dette! Det har vært mer slitsomt enn jeg har villet innrømme overfor meg selv.
            «Alfa! Fremmede på territoriet!» Sier en ulv i hodet på meg. Jeg skvetter nesten av det.
            «Hvem? Hva? Hvor mange?» Spør jeg tilbake og det går en liten stund før jeg får svar.
            «En. En mann. Og han er ingen ulv, ingen vampyr, ingen trollmann... dette er ett menneske! Han har kurs rett mot flokkhuset.» Kommer det til svar. Flere ulver merker dette nærværet. De stormer ut og fordeler seg på området utenfor. Noen i skjul, noen løper mot skogen og noen plasserer seg rett utenfor huset. Jeg går utendørs og stiller meg foran huset sammen med dem.

Hvem kan dette være? Som regel når det kommer mennesker på besøk, så er det ett eller annet og de ringer alltid på forhånd. Jeg er jo hertug, og har et gods, som har vært i min familie i flere hundre år, det er privat område!